• Hjem

• Kjersti Høiby

• Kontakt

• Om lymfekreft

• Forskning

• Hår

• Media

• Støtt kampen mot kreft

• Lenker

Ettårskontroll

22.jan.2012 @ 23:06

Kommentarer (5)

Fredag 13 januar trosset jeg alle overtroiske og dro på ettårskontroll. Her tok jeg CT og nye prøver. Jeg skal innrømme at jeg var veldig nervøs denne gangen. Jeg spør alltid hva de ser på bildene, og om de ser noen nye kuler. Svaret jeg får er at jeg alltid må vente en uke, for bildene må analyseres først. Jeg lærer aldri, hehe.

På veien til sykehuset 19 januar så jeg igjen livet mitt gå to veier. En beskjed om at jeg er syk igjen, og alt det bærer med seg. Andre veien at alle prøver så bra ut og at jeg kan fortsette livet den veien jeg vil. Det første jeg sa til legen når jeg så han var "det er best du har gode nyheter til meg!" "Er jeg frisk?". Og svaret jeg fikk var at alle prøver så fine ut, og at jeg absolutt var frisk.
(Og ja, parykken kvittet jeg meg med i oktober.)

Lykke, og slik skal det forsette <3

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (5)        |       Del

16 september. En spesiell dato.

16.sep.2011 @ 23:17

Kommentarer (19)

I dag er det ett år siden jeg fikk kreftdiagnosen. Det er godt å leve livet som frisk nå. Mange lurer på hvordan det går. Jeg har flyttet tilbake til Oslo, og startet i fulltidsjobb for noen måneder siden hvor jeg stortrives i. Kreften kommer nok alltid til å være en del av meg, men det er godt det ikke er hovedfokuset i livet lenger. 

     

Denne helgen er jeg i Ålesund. Kvalitetstid med familien. 







 

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (19)        |       Del

Andre kontroll- Radiumhospitalet og gode nyheter

08.apr.2011 @ 14:36

Kommentarer (13)

På fredag 1. april var jeg på min andre kontroll på Radiumhospitalet. Denne kontrollen har jeg vært spent på fra jeg var ferdig behandlet i januar, fordi det var nå jeg skulle ta CT, altså røntgenbilder. Første kontroll var kun en sjekk ved å kjenne på kroppen om jeg hadde noen forstørrete lymfeknuter og vanlige blodprøver, men nå skulle man analysere bildene fra CT-scan.

Svaret fikk jeg i dag, 8. april. Det har vært en uke med venting. Det har vært litt frustrerende å måtte vente en hel uke for å få høre svaret. Men jeg har prøvd å ikke tenke for mye på det, og i tillegg har jeg hatt mye familiebesøk denne uken så tiden har gått fort. Jeg har både hatt god og vond magefølelse etter undersøkelsen, og var veldig spent i dag tidlig før jeg fikk svaret.

Legen fortalte at CT-bildene så fine ut, og tok en sjekk av kroppen. Ingen forstørrete lymfeknuter. Så det var TOPP NYHET! Det hadde blitt glemt å ta røntgen av brystet forrige fredag og noen blodprøver, så jeg måtte ta dette før jeg dro hjem. Jeg får svar på dette neste uke, men det er ingenting som indikerer at det skal være noe problem med disse prøvene.

Så nå skal jeg til Oslo å feire! 

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (13)        |       Del

Støtt årets Krafttak mot kreft!

14.mar.2011 @ 15:15

Kommentarer (3)

I år går pengene til forskning på kreftformer som få overlever. Jo mer vi forsker i dag, jo flere overlever i fremtiden.

"Omfattende kreftforskning gjennom mange år har ført til at 2 av 3 kreftrammede overlever. Det er imidlertid store forskjeller i overlevelse, avhengig av kreftform. Mens noen kreftformer har rundt 90% overlevelse, befinner andre seg i motsatt ende av skalaen. Her finner vi bl.a. kreft i bukspyttkjertel, lunger og spiserør. De tre kreftformene tar nesten 3000 liv i Norge - hvert år. Nå er det på tide å øke kreftforskningen innenfor disse områdene."(www.krafttakmotkreft.no)

Har du ikke fått besøk av en bøssebærer fra Krafttak mot kreft enda?

Du kan bidra på andre måter også: send sms KMK til 2277 og gi 50 kroner,ring 820 43 743 og gi 100 kroner,

eller gi direkte her: http://bit.ly/dEP3dh.

Tusen takk til alle som bidrar!

Permalenk       |       Kategori:  Støtt kampen mot kreft       |        Les  kommentarer  (3)        |       Del

Intervju i Woman

10.mar.2011 @ 10:37

Kommentarer (6)

I starten av januar, noen dager etter siste strålebehandling møtte jeg journalist Camilla Lindgren som jobber for bladet Woman. Hun ville lage en reportasje med fokus på temaet "ung og kreftsyk." Dette kom ut nå i marsnummeret. Slik ble intervjuet.

Permalenk       |       Kategori:  Media       |        Les  kommentarer  (6)        |       Del

Bokanbefalinger: Om kreft

24.feb.2011 @ 12:15

Kommentarer (10)

De siste månedene har jeg lest bøker rundt temaet kreft. Og på Landaasen fikk jeg god tid til å ta opp boklesingen, så jeg vil derfor skrive et innlegg med anbefalinger.

Anne Fi Troye- Fremdeles i live!

Den lille kreftboken. Tips og råd for en bedre hverdag.

Fantastisk bok: Dette er boken jeg skulle hatt den dagen jeg fikk min kreftdiagnose!

Anne Fi Troye skrev boken fordi hun mener det er så mye som ikke informeres om når man får en kreftdiagnose.

"Fremdeles i live er en uhøytidelig overlevelsesguide- litt sprø, men praktisk og med mange nyttige tips, gode råd, tanker og forslag til å gjøre dagene gladere og lysere. Fremdeles i live er en bok for alle som har en kreftdiagnose og for deres pårørende ". (Fra baksiden på bokomslaget.)

Dette er en lettlest bok, og den er enkel å komme gjennom. Den har et fint design gjennom hele boken, det er mye bilder og den er veldig oversiktig. Boken tar opp alt fra det å få en kreftdiagnose, kommunikasjon/logistikk, tro, håp og tankekraft, kroppen, mat og kosthold og livet etterpå(altså alle faser man er igjennom gjennom sykdommen). Hun kommer også med tips om for eksempel hva man bør spise, hva man bør unngå av mat og når det kommer til kjemiske stoffer i f. eks sminke og kosmetikk. Det tas også opp vanlige spørsmål som pleier å komme opp etter en slik diagnose. Troye er overbevist om at det er viktig å ta visse forholdsregler når man allerede har fått en kreftdiagnose.

En veldig nyttig bok. Absolutt en bok jeg anbefaler å kjøpe om man er så uheldig å få kreft! Alt man trenger å vite er samlet i en bok.

"...ALT jeg ville gitt min aller beste venn ved en diagnose".

Besøk hjemmesiden http://www.ilive.no eller capris.no, haugenbok.no for å kjøpe boken. Ellers finnes den i de fleste bokhandlere.

Knut Olav Åmås - Livet med kreft

"Denne boken er et møte- mange møter - med mennesker som har hatt eller har kreft i dag. Den er også et møte med Norges fremste eksperter på denne folkesykdommen. En av tre nordmenn vil få en kreftdiagnose i løpet av livet...

...I denne boken om kreft i Norge belyses sykdommen fra en rekke medisinske og menneskelige synsvinkler..." (Fra baksiden på bokomslaget.)

Både pasienter, pårørende og eksperter får komme til ordet. Boken er delt opp på en fin måte. Det er alt fra ren fakta om kreft til egne fortellinger fra noen som har hatt kreft eller som har mistet en som står dem nær. Det er ærlige og sterke beretninger - om å leve. Vi er alle på en eller annen måte berørt av kreft, og derfor er behovet og kunnskap om sykdommen og større forståelse er stort. Alt står på en forståelig måte, og man får bl. a kunnskap om kreft, forskning, mestring, behandling, kroppen, årsaker, senfølger og tiltak man kan gjøre selv.

Kort utdrag: " Fysisk aktivitet, vektkontroll, sunn ernæring og røykeslutt. Slike livsstilsendringer reduserer faren for tilbakefall og minsker sjansen for ny kreftutvikling".

I boken sto det så fint:

"Vi lever som om det alltid vil være en morgendag,

og legger ikke helt merke til det livet vi lever.

Men i møte med alvorlig sykdom tvinges vi til å forholde oss til oss selv.

Det er først i møte med livets grenser at vi virkelig får anledning til å se helheten i våre liv.

Kreft er en diagnose som setter i gang nye krefter i et liv"

Hvor kjøpe boken? Man kan bl.a kjøpe den på nett på bokklubben.no, norli.no, aschehoug.no og bokkilden.no.  Ellers er den sikkert i de fleste bokhandlere også.

Regine Stokke- En ung jentes siste ord

"Face your fear. Accept your war. It is what it is".

Dette er en fantastisk bok basert på Regine Stokkes blogg fra 2008 til 2009.

"Over 100 000 mennesker fulgte Regines Kamp mot kreften gjennom hennes blogg. Alt jeg vil er å leve, men det kan jeg ikke, skrev Regine fire uker før hun døde, 18 år gammel..."(Fra baksiden på bokomslaget.)

Et av hennes siste ønsker var at boken bloggen skulle bli utgitt i bokform, og for en bok det har blitt! Regines blogg, utvalgte kommentarer fra lesere og minneord fra hennes nærmeste har til sammen blitt Regines bok. Resultatet er en varm, omtenksom og reflektert bok om liv og død, vennskap og kjærlighet og om hvordan møte sin egen frykt.

Via bloggen hun skrev ble det samlet inn penger til kreftforskningen, hun oppfordret mennesker til å bli blodgivere og donorer- gjennom sin blogg ga hun verden en viktig innsikt i livet sitt. Under halvannet år etter at hun fikk diagnosen akutt leukemi dør hun. Bare 18 år gammel, det er ingen alder, helt forferdelig. Flere tårer har falt under lesingen, og jeg måtte ta flere pauser fra boken fordi det var så sterk lesning. For ei jente! Hun har gitt livsglede til mange tusen lesere, og virkelig fått frem at livet ikke er en selvfølge! Deler av overskuddet skal gå til Regines støttekonto som støtter kreftsaken i forskjellige former.

Regines blogg: http://sinober.blogg.no/

Hvor kjøpe boken? Man kan bl.a kjøpe den på nett på haugenbok.no, CDON.com, norli.no,bokkilden,no, bokklubben.no. Ellers er den i de fleste bokhandlere.

Knut Syrstad- Dør jeg nå? Min kamp mot kreften.

Samme dag som jeg hadde min fjerde og siste cellegift, satt Knut Syrstad og solgte boken sin på Radiumhospitalet. Det var da jeg fikk kjennskap til hans lange kamp mot kreften.

For en gripende, ærlig og sterk bok! I boka "Dør jeg nå?" følger vi Knut Syrstad sin ti år lange kamp mot testikkelkreft.

"Denne usminkede historien gir et nært bilde av hvordan en kreftsyk utrettelig kjemper for å overleve. "Dør jeg nå?" forteller samtidig historien om en idrettsmann som gjør alt han kan for å bli best i verden. Usikker på om han kanskje må overlate til tvillingbroren Trond å fullføre boka, forteller Knut Syrstad sin sterke og svært personlige historie om kampen mot kreft gjennom ti år, en kamp som har vakt oppsikt langt utenfor landets grenser". (Fra baksiden på bokomslaget.)

Da kreften ble et faktum hadde han vært syk i et år før det ble oppdaget. Han hadde gått med smerter, svimmelhet og slapphet og vært på legebesøk men ingen ting ble funnet. Han slo seg dermed med ro at det var innbilte smerter. Men de ble verre og verre og til slutt ble det påvist testikkelkreft med spredning. Knut skriver rett frem, og man får være med på alt fra høydose cellegift, forferdelige bivirkninger, konstant kvalme, diare, svettetokter, stor vektreduksjon,  sykdomsfri periode til stadige tilbakefall og selvfølgelig fluekastingen som er en stor del av livet til Syrstad-brødrene. Man får også være med på sykehusbesøk/innleggelse som kunne fått fatale følger, og sterke bånd til både leger , sykehusansatte og nær familie.

Selv om boken er trist skriver han på en fin måte, og flere ganger har jeg sittet og småledd ved hans humoristiske skildringer. Jeg har også flere ganger måtte ty til tårer, og urettferdighet er et ord som flere ganger dukket opp i hodet mitt. Han er så sterk og han gir ikke opp. Han er en fighter.

Etter en hard kamp gjennom ti år, flere tilbakefall har han kjempet med nebb og klør.

Fremdeles lever Knut i uvisshet for hva fremtiden vil bringe, og et nytt tilbakefall ble et faktum etter boken ble utgitt. Jeg ønsker Knut all lykke til videre i kampen, og jeg oppfordrer alle til å kjøpe boken!

Støtt Knut Syrstads kamp, og KJØP BOKEN!

Hvor kjøpe boken?Boken kan bl.a kjøpes på nett på bokklubben.no, aschehoug.no, tanum.no, CDON.com og haugenbok.no.

Jeg har også begynt å lese boken "Kreft og terrenget ditt"- David Servan-Schreiber. (...oversikt over de tiltak du kan gjøre selv for å bedre din livskvalitet og ditt "terreng"slik at kreftcellene trives dårligere og immunforsvaret styrkes. Som en del av sin kamp mot sykdommen og for å forebygge tilbakefall har forfatteren samlet all den dokumentasjon og forskning han har kommet over om kosthold og kreft")

Om noen har andre anbefalinger til bøker eller blogger så er det bare å kommentere. Er det noen andre som har lest de samme? Og hva synes dere?

Permalenk       |       Kategori:  Støtt kampen mot kreft       |        Les  kommentarer  (10)        |       Del

Oppholdet på Landaasen rehabilitering

20.feb.2011 @ 18:35

Kommentarer (6)

Jeg har vært dårlig på å oppdatere bloggen mens jeg har vært på Landaasen, men det har vært mye inntrykk og mye som har skjedd mens jeg har vært der. Derfor tenkte jeg at jeg bare skulle lage en felles oppsummering når oppholdet var ferdig.

Jeg har altså vært der i tre uker. Kom hjem på fredag. De første dagene var ikke så gode, så vurderte å dra hjem igjen pga. lite (og dårlig) opplegg. Mye av det vi var lovt ved oppholdet var ikke tilgjengelig. Vi var for få til å danne en gruppe, og pga sykdom var det avtaler og kurs som vi ikke fikk. Og vi var kun et fåtall som var så unge som vi var her. Det første jeg tenkte når jeg kom hit var "hva er det jeg har blitt med på frivillig?".

Men... Vi tok dette opp, og fikk til et møte for å ta opp saken.  Og allerede dagen etter hadde de ordnet et nytt opplegg for oss. Vi ble en gruppe på tre og fikk være med på kurs, flere aktiviteter og det ble leid inn relevante mennesker vi trengte å snakke med(sosionom og likemann og lignende). Dermed ble jeg her alle tre ukene, og har vært kjempefornøyd med oppholdet alt i alt. Kjempepositivt at de tok tak i saken med en gang, og gjorde det de kunne for å gi oss det vi egentlig var lovt.

Jeg har fått trent hver dag, deltatt på foredrag og møter og blitt kjent med nye hyggelige mennesker:D

De fysiske testene jeg har tatt viser fremgang i både kondisjon og styrke men jeg har vært her. Og jeg merker at jeg ikke er like stiv i kroppen lenger. Så da er det bare å holde det ved like når jeg nå er hjemme igjen.

All skryt til fysioterapeutene, lege, psykiater og sykepleiere ved Landaasen. De er veldig dyktige! (de innleide kursholderne, kreftsykepleier, likemann og sosionom er også veldig flinke!)

På valentines day 14 feb sto disse tulipanene på middagsplassen min. Kjempehyggelig hilsen fra Mari: )

Søstern min Elisabeth fylte også 25 år denne dagen. Gratulerer igjen! :D

Edit: (litt mer utfyllende om oppholdet for dere som har spurt om det).

Det som er fint på et slikt opphold er at man møter mennesker som er i samme situasjon, og man kan teste ut grensene sine f.eks ved å se hvor mye man orker. Man kommer til en "hverdag" der det er faste måltider, og avtaler i løpet av dagen. Selv om det selvfølgelig kan bli litt dødtid og lite som skjer innimellom(F.eks at det ikke går busser på lørdager, hehe. Det var en nedtur).

Når man har vært syk over lengre tid blir det ofte til at man legger om døgnet helt(oppe sent om natten og sover lenge om dagen), ingen faste måltider, og ikke hatt ork til å trene. Så det er fint å kunne teste ut igjen dette ved å stå opp tidlig igjen, og faktisk se hvor mye man klarer å gjøre før man blir sliten, kanskje blir man ikke sliten i det hele tatt heller. Man får en egen fysioterapeut, og har også mulighet til å kunne skaffe en i sin kommune når man kommer hjem om det er behov for det. Ellers er det trening alene eller noen gruppetreninger man kan delta på. For meg var det å få snakket med en sosionom viktig, for å kunne kartlagge veien videre og få hjelp til hvem man kan henvende seg til og hvilke krav man har.En ting jeg savnet var ernæringsfysiolog. Jeg tror de har hatt det der tidligere fordi det sto i brosjyren. Man blir ofte mer opptatt av kosthold etter slik sykdom, og lære mer om sunt kosthold, så det hadde vært fint å kunne lære mer om det(men da får jeg lese meg opp på dette selv).

Kursene var også gode. Noen temaer var: Stress og kommunikasjon, gledens katalysator og sjef i eget liv. Ellers var det gruppesamtaler innenfor gruppen med bl.a likemann, sosionom og kreftsykepleier. Og man har tilgang til lege, sykepleier, psykiater om det skulle være behov for dette.

"En dag av gangen er nok

Ikke se tilbake på fortiden- den er forbi

Ikke la den tære deg, men la deg lære

Ikke vær bekymret over fremtiden for den har ikke kommet enda

Lev nå gjør det så vakkert at det er verdt å huske"

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (6)        |       Del

Hyttetur med girlsa!

02.feb.2011 @ 20:29

Kommentarer (9)

I helgen var Christin, Mari, Stine, Julie, Anette og jeg på hyttetur for å feire bursdagen til Stine:D Det var en hyggelig og avslappende helg med jentene før jeg reiste til Landaasen rehabilitering på mandag(kommer med en update om det senere i uken)

Christin og meg

Mari

Anette, Mari og meg

Mari

Christin og Stine

Christin, Julie, Mari, Anette og meg

Christin og meg

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (9)        |       Del

Kreftdiagnose innen 48 timer- Folk dør i kø

02.feb.2011 @ 13:39

Kommentarer (8)

Norges viktigste kreftkonferanse

Folkemøte Sandnes kulturhus 17.mars 2011 kl.18.00-22.00

Noe av det jeg er mest glad for gjennom denne sykdommen er at kreften ble funnet så tidlig som den ble.Legene tok meg seriøst fra første stund. Allerede dagen etter mistanken om kreften fikk jeg første time på Rikshospitalet. Kreften hadde ikke rukket å utvikle seg i andre deler av kroppen og jeg hadde ingen spredning. (Men allikevel tok det nesten en måned fra mistanken om kreft til diagnosen ble stilt.) Raskere kreftdiagnose sparer liv!

Raskere kreftdiagnose sparer liv: Tidsrommet mellom mistanke om kreft og endelig diagnose er kritisk. Mange kan vente i uker og måneder for å få svar. Hver dag dør mennesker i Norge fordi diagnosen ble stilt for sent.

Innen 48 timer er et initiativ tatt av Kreftomsorg Rogaland og Kirsten Wilbergs Minnefond. Målsettingen er å få innført en garanti som gjør at ingen må vente mer enn 48 timer fra lege har fattet mistanke om kreft til en diagnose stilles.

INNEN 48 TIMER skal i første omgang gjennomføre Norges viktigste kreftkonferanse i Sandnes kulturhus 17. mars. I etterkant startes en folkeaksjon på nasjonalt plan som sørger for å sette tema på dagsordenen. Målet er å engasjere enkeltpersoner, bedrifter, frivillige lag og organisasjoner.

Vi har satt et ambisiøst mål. Norske myndigheter skal innføre en garanti på 48 timer for videre diagnostiske undersøkelser der det er mistanke om kreft. Mistanken defineres der hvor fastlege eller annet autorisert helsepersonell møter symptomer som kan være forårsaket av kreft (http://www.innen48timer.no/om-oss).

For å melde seg på,støtte eller for å komme til hjemmesiden trykk HER, og spre gjerne budskapet videre!

Permalenk       |       Kategori:  Støtt kampen mot kreft       |        Les  kommentarer  (8)        |       Del

Første kontroll etter kreftbehandlingen

28.jan.2011 @ 18:05

Kommentarer (15)

I dag har jeg vært på første kontroll på Radiumhospitalet. Jeg måtte ta blodprøver og en sjekk av kroppen for å se at alt er i orden. Legen sjekket så det ikke var noe tegn til forstørrete lymfeknuter på kroppen(halsen, armhulene og i lysken), og "banket" litt på magen. Han spurte også om jeg hadde hatt noen symptomer på sykdom, som f.eks nattesvette, feber eller mer vekttap siden behandlingen tok slutt. Det var ingen tegn til nye eller forstørrete lymfeknuter og jeg har heller ikke hatt noen symptomer, så det er bra! Ingen tilbakefall!

Blodprøvene var også fine, ingen tegn til noe infeksjoner i kroppen. Men jeg mangler noe vitaminer og mineraler og slikt så kosttilskudd er nødvendig. Ellers er et variert kosthold alltid anbefalt, uansett sykdom eller ikke!

Neste kontrolltime er i april, da skal jeg ta CT -scanning.

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (15)        |       Del

Landaasen rehabilitering

26.jan.2011 @ 16:23

Kommentarer (13)

Da har jeg fått plass på Landaasen rehabilitering allerede fra mandag den 31.januar. De hadde opptak i dag og siden jeg ville ha opphold så fort som mulig ble jeg tilbudt plass allerede da. Oppholdet varer i 3 uker, så det blir spennende og deilig å endelig komme i gang med opptreningen slik at jeg kan komme tilbake til "livet" så fort som mulig :D

Jeg begynte smått å trene hjemme med noen skiturer og zumba for å se hvordan formen var, men blir bra med et ordenlig opplegg!

meg og mamma



Jeg fikk også derfor flyttet første kontrolltimen fra 3.februar til nå på fredag den 28.

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (13)        |       Del

Et stort hopp og innpå topplisten på blogg.no

25.jan.2011 @ 19:38

Kommentarer (10)

Det har tidligere vært mye styr rundt det å mikse med IP adresser og slikt, derfor legger jeg ut dette innlegget så det ikke skal skape noe forvirring over hvorfor jeg plutselig fikk flere tusen lesere over natten.

Jeg skrev innlegget "Hvorfor er det så vanskelig å snakke om kreft?" på søndag. VG nett hadde sett innlegget og lagt det ut på forsiden under "Lesernes VG" på vg.no. Og vips kom det flere tusen lesere i løpet av kvelden.

Takk for fine og støttende kommentarer og mail!

Ha en fin kveld! :D

Permalenk       |       Kategori:  Media       |        Les  kommentarer  (10)        |       Del

Hvorfor er det vanskelig å snakke om kreft?

23.jan.2011 @ 19:07

Kommentarer (43)

I boken "livet med kreft"(knut Olav Åmås) var det en rekke fremstående personer som ikke ville stille opp. "...Grunnen de gav, de som hadde formulert en, var at de ikke ønsket å bli assosiert med kreft i offentligheten, de ønsket rett og slett ikke å ha en identitet knyttet til kreft. For den er fortsatt så <sterk>. Og det er riktig. Dette forteller litt om hvilke forestillinger som fortsatt finnes om kreft blant folk flest, og hvor kraftige fordommer som eksisterer..."

Ordet kreft "smaker" vondt, og har lenge vært tabubelagt. Dette er fordi ordet har så mange vonde assosiasjoner med seg.  Ett av de kanskje sterkeste assosiasjonene er døden. Og dette er noe man helst ikke snakker om! Alle skal dø før eller siden, alle vet det skal skje, men ingen liker å snakke om det. For det er skremmende! Plutselig over natten ser man døden i øynene, uansett om man vil eller ikke. Man er som regel ikke sikret med en 100 % sjans  at man overlever, uansett om prognosen er god eller ikke!

Noe som også gjør det vanskelig å snakke om kreft er at man ofte ikke vet hvordan "den andre" reagerer. Dette gjelder i begges tilfelle. Altså den som er rammet av sykdommen, og de som står på den andre siden.  Og folk er så forskjellige. Noen er mer åpne og vil snakke om det, mens andre er mer lukkete. Og selv om man mange ganger kanskje har behov for å snakke om sykdommen, så vil man ikke bry de rundt seg med det. Slik at det alltid blir snakk om kreft.  Mens de på den andre siden kanskje prøver å skåne den som er syk ved å ikke prate om det, selv om det kanskje er i alles tanker.

"Hvordan skal jeg være, hva skal jeg si?"

Mange pårørende eller bekjente vet ikke hva man skal si eller gjøre en slik situasjon. En oppfordring til dere som kjenner andre i en slik vanskelig situasjon. Man trenger ikke alltid å si så mye eller gjøre så mye. Det holder med å vise at man bryr seg.  Enten det er å ta seg tid til deg ved å komme på besøk, en telefonsamtale eller det å sende en melding. Og en ting som er viktig å ikke glemme- man er den samme personen man var før man fikk sykdommen. Man har de samme interessene og liker det man likte før.

Ved sykdom blir rollene man har til hverandre utfordret, og ting endrer seg uansett om man vil eller ikke. Vennskap og familebånd blir sterkere eller kanskje også svakere. Og man må prioritere annerledes enn før.  Jeg har selvfølgelig både gode og mindre gode erfaringer. Jeg har venner og familie som virkelig har stilt opp, og andre som jeg ikke har hørt noe fra(kanskje fordi de ikke vet hva de skal si?). Det er i slike situasjoner man virkelig ser hvem som er der for deg og oppriktig bryr seg, og dette er en erfaring som jeg kommer til å ta med meg videre i livet! Noe som også har overrasket meg er at så mange mennesker, både kjente og ukjente har fulgt med på bloggen, og kommet med så mange fine kommentarer både på bloggen, mailen, mobil, twitter og facebook. Det har virkelig varmet at så mange har engasjert seg og brydd seg om meg!

Uansett jeg har valgt å være åpen om sykdommen. I håp om at det kan bidra til mer åpenhet og kunnskap om sykdommen.

Har dere noen meninger om hvorfor det er vanskelig å snakke om kreft?

FAKTA: Omkring 24 000 mennesker får en kreftdiagnose her i landet hvert eneste år- dvs ca 60 mennesker hver eneste dag året igjennom. Forskere regner med at ca.174 000 mennesker lever med kreft i Norge i dag. En av tre nordmenn vil få en kreftdiagnose i løpet av livet. Det er svært høye tall, og økningen er sterk.  Den medisinske utviklingen og de tidligere diagnosene fører imidlertid til at flere lever lengre med sin kreftsykdom før de dør av den, og enkelte kreftformer har fått en mye høyere prosentvis grad enn for bare 15-20 år siden. Her har det skjedd en utrolig utvikling som har reddet mange liv(livet med kreft- Knut Olav Åmås)

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (43)        |       Del

Uken etter ferdig behandling - update

16.jan.2011 @ 18:08

Kommentarer (14)

• Jeg har hatt mye vond hals og ble hoven bakerst i munnen på grunn av strålingen. Jeg hadde vondt for å svelge, nyse og hoste. Men formen begynner å komme seg nå, og halssmertene ble borte etter en uke.

• Dagen etter ferdig behandling ble jeg bedt med ut av noen kollegaer, så det ble en tur ut på byen i Oslo! Veldig hyggelig, men merket at jeg ble fortere sliten enn tidligere.

• Sendt inn søknad til Landaasen rehabiliteringssenter, så blir kanskje et lite opphold der for å bygge opp igjen kroppen før jeg begynner å leve "normalt" igjen.

• Blitt tante igjen til ei nydelig jente, så det ble en ny Tromsøtur.

• Vært i bladet Woman og fortalt min historie. Tror det kommer på trykk i marsnummeret.

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (14)        |       Del

Siste kreftbehandling på stråleenheten

07.jan.2011 @ 18:25

Kommentarer (15)

Da er jeg ferdig behandlet! Helt utrolig og rart. Først når jeg endelig har vent meg til at jeg har kreft er jeg ferdig, hehe!

De anser nå at kreften er borte(etter cellegiften). Grunnen til at man stråler er som en sikkerhet. For om man ikke stråler er faren for tilbakefall for stor.  De valgte å bruke en kombinasjon av både cellegift og stråling på meg (så om jeg ikke hadde hatt stråling måtte jeg ha hatt flere cellegifter.) Jeg er fornøyd med valget som ble tatt.

Selve strålebehandlingen har vært så som så. Jeg har spydd så å si hver dag i ti dager. Jeg hater å spy så det har vært jævlig. Pluss at jeg har blitt veldig sliten, og har måttet sovet mye. Det fine er at jeg har fått magemuskler etter brekkingen, hehe(en god ting har kommet ut av det).

Istad fikk jeg også brev fra Radiumen. Første kontroll er satt til 3 februar. Så blir spennende å se om kreften holder seg borte! Etter dette er det kontinuerlig kontroller for å sikre at jeg er helt frisk! Først nå er jeg litt redd. Tenk om det ikke er den siste? Tenk om jeg får tilbakefall?! Men den frykten gir seg nok etter første kontroll.Tvi tvi...

Mange har spurt om jeg kommer til å fortsette å blogge. Denne bloggen ble opprettet i form av min kreftsykdom, og skal være relatert til nettopp dette! Jeg er nå ferdig behandlet, men jeg må bygge opp igjen kroppen og dra på kontroller. Så jeg kommer kun til å oppdatere bloggen i forhold til dette, og andre kreftrelaterte saker.

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (15)        |       Del

Reportasje i avisen Hadeland - Tok opp kreftkampen

07.jan.2011 @ 15:14

Kommentarer (3)

I slutten av november fikk jeg besøk av journalist Jørn Haakenstad som ville lage en reportasje om meg i avisen Hadeland. Denne kom på trykk 24 desember 2010.

Ble litt defekt format, men her er iallefall hele reportasjen:

Permalenk       |       Kategori:  Media       |        Les  kommentarer  (3)        |       Del

Hva har kreften gitt meg? Hva har kreften tatt fra meg? Hva har overrasket meg?

06.jan.2011 @ 21:00

Kommentarer (24)

Kreften har gitt meg

·      Krefter jeg ikke visste jeg hadde

·      Muligheten til å dele min historie med kjente og ukjente, både gjennom bloggen og andre medier.

·      Nye bekjentskaper- Mange gode, noen mindre gode

·      Mange slitsomme dager på sofaen

·      Oversensitiv luktesans! Jeg lukter alt mye sterkere, og lukter det ingen andre lukter

·      Et nytt perspektiv på livet

·      Et godt innblikk i Helse Norge

·      Kun god erfaring med leger og sykepleiere, og for en utrolig jobb de gjør!

·      Mye kvalitetstid med familie og venner

·      Mer guts!

·      Masse hilsner!

·      Besøk

·      Gaver, hehe!

Kreften har tatt fra meg

·      Det dyrebare håret mitt

·      8 kilo

·      Friheten til å velge min egen hverdag

·      Energi

·      Kondis

·      Muligheten til å jobbe

Hva har overrasket meg?

·      Måten jeg har taklet det hele på og optimisme. Både fra meg selv og andre. Vi har hele tiden visst at dette skulle gå bra!

·      Man trenger ikke å se så syk ut, selv om man har en alvorlig sykdom(Nå har selvfølgelig jeg et hjelpemiddel i sminke da!).

·      Enorm støtte fra både kjente og ukjente

Men i morgen er siste behandling, forhåpentligvis aller siste i løpet av livet mitt. Da skal jeg ta tilbake alt kreften har tatt fra meg!

JIPPI JIPPI JIPPI <3<3

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (24)        |       Del

Hvordan det er å være skallet og kreftsyk- litt frustrasjon!

05.jan.2011 @ 18:21

Kommentarer (20)

Kall meg gjerne overfladisk, men det å ha hår på hodet betyr mye! Det er også et bevis på kvinnelighet for meg. Etter jeg ble bitt av "extensionbasillen" for seks år tilbake har jeg vært hektet på laaaangt hår- og noen mener til tider at jeg har hatt altfor for langt hår. Og jeg har ofte blitt betegnet som "hun med det lange håret".

Greit, jeg har innrømmet at det ikke var så ille å bli skallet. Men mye av grunnen var fordi før jeg barberte håret hadde jeg i alle fall mistet ¾ av håret mitt allerede, og det så ikke bra ut. Jeg ble faktisk penere uten hår enn slik jeg så ut da -og det er jeg også enig i.

Når menn er skallet er det naturlig, men når damer blir det er det unaturlig og rart, og man får mange blikk. Mange vil se hvordan jeg ser ut skallet, fordi det nettopp ikke er vanlig. Og mange er opptatt av å poengtere nettopp håret når det kommer til kreft, fordi alle vet at det betyr mye får en!

Fremdeles når jeg ser meg selv i speilet skvetter jeg litt. Det er fælt å ikke ha hår. Fordi det er ikke meg! Men allikevel husker jeg ikke meg selv med hår. Det virker så alt for lenge siden, selv om det bare er en måned siden jeg barberte vekk alt. Når jeg ser tilbake på meg selv med hår synes jeg det er rart, og jeg angrer meg for at jeg ikke satte mer pris på det! Det var alltid noe feil på det, syntes nå jeg. Og jeg kunne stå i timesvis å fikse det, og lure på hva mitt neste hårprosjekt skulle bli, hehe.  Enten var det for krøllete, for rett, for mørkt, for lyst, for kort, for flatt. Var nesten aldri 100 % fornøyd. Men faen heller! Det var jo fint!

Jeg er heller ikke blitt venn med parykken enda. Til å ha vært skallet i en måned nå kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger jeg har brukt den. Jeg er vant til å bruke opptil timesvis om dagen på håret. Enten for å rette det, krølle det, føne det, sette det opp, farge det, sette på hår, ja hva som helst. Mens nå med parykken kan jeg bare gre det og sette det på. Irriterende! Ikke kan jeg sette det opp i strikk heller. Jeg synes det fort ser uekte ut fordi det er mye mer volum i det, enn i mitt "vanlige" hår, det er også kortere, mer stritt og mer glans i dette. I tillegg skal man holde seg borte fra alt siden det er kunstfiber i den! Vær varsom i forbindelse med all varme: hårføner, varmeovn, grill, damp fra stekeovn, kokekar og oppvaskmaskin. Friksjonsskader kan oppstå mellom parykker, krager-og tunge hatter og luer tynger ned fibrene og gjør at parykken får nedsatt levetid. Kan ikke farges. BLA...BLA...BLA Jada jeg har fått mye skryt for den, fordi den ser så naturlig ut. Og ja. Den ser ikke så ille ut, men den ligner bare ikke på mitt opprinnelige hår!  Så jeg går oftere i luer, enn den parykken(noe som skaper litt blikk)! Og jeg som er så glad i hår! Det burde vært et bedre utvalg av parykker i dagens samfunn!

(Prøvde et tappert og mislykket forsøk på å få krøller i det, ved å bruke hårruller. Men nei. Det ble alikevel rett, hehe! umulig)

Jeg har vært heldig å ikke mistet alle øyevipper og bryn samtidig, de er gravis blitt tynnere. Men jeg har alltid hatt noe hår der, selv om de ikke har vært like lange og tykke som de pleier. Men det vokser uansett raskt ut igjen. Heldigvis. Når man får en alvorlig sykdom er det heller ikke bare håret som faller. Vekten er også endret. Jeg har alltid vært tynn og spinkel, og i tillegg til å ha mistet håret, har jeg også mistet mye kroppsvekt, i alt åtte kilo siden august. Vi mister liksom litt av vår kvinnelighet i sykdomsperioden, og det kan være vanskelig for mange. Ikke bare de som er rammet av sykdommen, men også de på sidelinjen. Hva skal man si? Hvordan skal man oppføre seg rundt?

Det å ha litt former, og hår på hodet er et synlig bevis på at man er kvinne, i alle fall i vårt altfor kropps-og utseendefokuserte verdensbilde som man nå finner i dagens samfunn. Man skal være "perfekt". Og det er ofte utseende som skal være en definisjon på "perfekt". Er det riktig?

Permalenk       |       Kategori:  Hår       |        Les  kommentarer  (20)        |       Del

Intervju i P4

05.jan.2011 @ 00:11

Kommentarer (9)

Før jul fikk jeg en telefon fra reporter Mari Aftret Mørtvedt i P4 som lurte på om jeg kunne tenke meg å stille opp i et intervju i P4 angående kreftsykdommen. Det skulle handle om hendelser som har forandret livet i 2010, og ble sendt i forbindelse med nyttårsfrokosten 2 nyttårsdag.

Her er de 2 klippene:

Klipp 1: http://od-streaming.p4.no/p4pub/innslag/2010/Desember/caaaee90-98a4-468d-9e23-c7cdbe661b87.wma

Klipp 2: http://od-streaming.p4.no/p4pub/innslag/2010/Desember/e6204cd9-5ddb-46fc-8710-f89d4a2b3a23.wma

Klarte ikke legge ut mp3 fil, derfor er det litt dårligere kvalitet.

(Trykk på linken, så play knappen nederst til venstre for å høre)

Permalenk       |       Kategori:  Media       |        Les  kommentarer  (9)        |       Del

Hvitløk og akevitt mot kreft?!

04.jan.2011 @ 17:57

Kommentarer (12)

En morsom og interessant opplevelse på Radiumen.

I dag når jeg var på stråling var det en hyggelig mann som lurte på om mamma hadde en penn. Noen minutter senere kom han tilbake med pennen og et lite papir der det sto: Medisin.

Medisin.

Dame uhelbredelig leverkreft.

Mann prostata med spredning.

350 g.Kvitløk

2,5 dl Akevitt 40-45%

= FOOD PROSESSOR

20 dager i kjøleskap

3 teskjeer pr dag

I tillegg forklarte han at både mannen og damen hadde blitt helt frisk, og kvitt kreften. For en blanding, hehe. Hmmm. Utrolig! Tror nok ikke jeg tyr til denne kuren nå siden jeg er ferdig behandlet på fredag, men måtte nesten dele det.

Mulig det hjelper! :P

Eller hva tror dere?

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (12)        |       Del

Jeg er kreftsyk - (Unnskyld!)

02.jan.2011 @ 21:30

Kommentarer (27)

Det høres kanskje rart ut, men som kreftsyk hender det ofte at man unnskylder seg fordi man har kreft. Man prøver liksom å skåne omverdenen. Hver gang jeg møter nye mennesker, eller mennesker som ikke vet at jeg har kreft føler jeg at jeg slipper en "bombe" på de når jeg forteller at jeg er kreftsyk. Og jeg unnskylder det på en måte, og synes synd på de, hehe. Ironisk!

Når jeg var på vei hjem fra Tromsø, på flyet til Gardermoen satte det seg en hyggelig, eldre dame ved siden av meg på flyet. Vi begynte å prate, og hun lurte blant annet på hva jeg drev med. Jeg klarte ikke å fortelle at jeg var kreftsyk, for hvordan ville hun reagere da? Så jeg bare fortalte at jeg var nyutdannet og på jakt etter en relatert jobb. Jeg pleier ikke å være så redd for å fortelle dette til noen, men i dette tilfellet så klarte jeg det bare ikke. Følte at alle rundt oss på flyet ville komme til å snu seg, eller glo. Og det er jo også en ganske personlig sykdom, så hvordan vil de andre reagere på at man er SÅ åpen om det?

Når man ikke forteller det føler man at man lyver, og hvis man forteller det føler man seg skyldig i at man har sagt det. Rart det der!

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (27)        |       Del

Jul og nyttår i bilder

01.jan.2011 @ 18:18

Kommentarer (7)

Julaften - Pappa, mamma, meg, tante Inger og Elisabeth

1-juledag- Merete, Stine,Christin og Mari

Christin

Merete og Stine

Christin

Relativ rolig nyttårsaften, blir verre til neste år:P

Mat:Tapas

Meg og Mari

Mari

Meg

Christin og meg

Merete, Mari, Christin og meg

GODT NYTT ÅR!! Må 2011 bli et fantastisk år.  :P

Nyttårsforsett- Tja. Bli FRISK, bygge opp kroppen igjen, begynne å like fisk(hjelp!), gå ut i jobb igjen og NYTE LIVET!!

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (7)        |       Del

Update- strålebehandlingen

30.des.2010 @ 19:21

Kommentarer (11)

I morgen er jeg halvveis når det gjelder strålebehandlingen. Om åtte dager er jeg ferdig behandlet. Veldig rart å tenke på!

På tirsdag hadde jeg time hos legen min på stråleenheten der jeg fikk mer info om behandlingen. Jeg fikk også beskjed om at de stråler på begge sider av halsen likevel. De har i lengre tid vært usikre på om jeg er i stadium 1 eller 2, og om jeg trenger å stråle på begge sider. I det første stadiet er det kun lymfeknuter i ett område, over eller under mellomgulvet(diafragma) som er syke. I det andre stadiet er det påvist to eller flere omsråder med syke  lymfeknuter på en og samme side av mellomgulvet(kreftforeningen.no).Dermed er jeg blitt i stadium 2 nå. Grunnen til dette er at de ser en forstørret lymfeknute på høyre side av halsen min i tillegg til de som var på venstre side. Og etter en PET/CT så de spor etter noe som kan være ondartet, derfor stråler de også på høyre side for å være på den sikre siden. Men jeg er allikevel i et tidlig stadium. Jeg ble litt paff når hun fortalte dette. For dette visste jeg egentlig lite om. Legene har nevnt at det kunne være noe på høyre side, men de sa at jeg ikke trengte å tenke noe på det. Og den 23.12 fikk jeg beskjed om at de kun skulle stråle på den ene siden. Men bare kreften blir borte så er jeg fornøyd jeg!

Formen er helt grei. Jeg blir fort sliten og trøtt, og jeg går rundt og er småkvalm og har spydd noen ganger.

(Pappa som har tatt smugbilder av Merete og meg+nusse)

Blir fort sliten, og trenger søvn...

(Kreft er også slitsomt for pårørende. Eller hva Merete?hehe)

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (11)        |       Del

Første strålebehandling- Radiumhospitalet

27.des.2010 @ 18:23

Kommentarer (8)

I dag hadde jeg min første strålebehandling på Radiumhospitalet. Søsteren min Elisabeth ble med meg. Mange har spurt hva det vil si å få stråling, og frem til nå har jeg ikke visst så mye selv. Jeg liker ikke å google for mye på internett og slikt før jeg skal på prøver og behandlinger. Jeg liker bedre å ikke vite, og heller lage min egen erfaring ut av det jeg skal igjennom. Jeg hører selvfølgelig på hva legene forteller, men henger meg ikke for mye opp i andres erfaringer før min. Men foreløpig var det hele ganske smertefritt, og det gikk både fort og bra.

(Elisabeth)

Strålebehandling igangsetter prosesser i kroppen som fører til at kreftcellene dør. Cellenes evne til å dele seg påvirkes slik at kreftsvulsten vil slutte å vokse, skrumpe inn og DØ! Strålingen kan også fjerne rester av svulstvev som ikke lar seg fjerne ved operasjon og kan også skrumpe inn en svulst slik at den senere kan fjernes kirurgisk.

Så, hvordan foregår egentlig strålebehandling?

Selve strålebehandlingen foregår i spesialrom med en strålebehandlingsmaskin (lineærakselerator). Først blir man lagt opp på et bord hvor strålefeltet innstilles ved hjelp av de markeringene som er tegnet på tidligere. Og man må selvfølgelig ha på seg den trange masken som blir fastspent på bordet. Under selve bestrålingen ligger man alene i rommet. Man blir hele tiden overvåket via en TV-skjerm og kan når som helst få kontakt med personalet ved å vinke eller ringe på en klokke. Strålebehandlingen er ikke smertefull. Det kommer en summing fra maskinen mens strålingen pågår. Som regel varer innstillingen og behandling kun noen minutter hver gang(10-20 min).

Når man får strålebehandling representerer man ikke noe strålefare for omgivelsene. Og man kan derfor omgås andre akkurat som før(Så da vet dere det!)

Vesketilskudd under strålebehandling

Under behandlingen er det viktig at man drikker mye, helst 1-2 liter daglig. Dette vil hjelpe til med å skille ut avfallsstoffer.

Hvilke bivirkninger gir strålebehandling?

Hvilke bivirkninger man får er avhengig av dose og hvilket området på kroppen som blir bestrålt. Bivirkningene vil som regel avta og bli borte etter noen uker etter avsluttet behandling. Noen bivirkninger kan bl.a være strålereaksjon i hud og slimhinner, dårlig matlyst, kvalme, oppkast og trøtthet.

Man kan også få noen flere bivirkninger, som forandringer i munn og halsslimhinner. Slimhinnene i munn og hals kan bli hovne, såre og smertefulle, og man kan få vanskeligheter med både spising og drikking. Munntørrheten som oppstår på grunn av strålebehandling mot munn/spyttkjertelen, forsterker spiseproblemene.

Man må også holde seg unna sol på det bestrålte området i ett år etter, slik at man ikke skal få hudskade og pigmentforandringer der.

Mye å tenke på!

(oncolex.no brosjyre kreftforeningen(strålebehandling) )

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (8)        |       Del

Førjul i Tromsø

24.des.2010 @ 12:41

Kommentarer (8)

Fra fredag til onsdag har jeg vært i Tromsø for å besøke søsteren min Mari-Anne, mannen hennes Simen og tantebarnet mitt Selma. Det har vært en kjempehyggelig og etterlengtet tur . Etter å ha ligget alt for mye på sofaen etter de siste behandlingene var det godt å komme seg bort.  Så da ble det en førjulsferie til Tromsø før strålebehandlingen begynner.

Det ble tur til bl.a Polaria, ultralyd for å se på den nye babyen til søsteren min, masse hygge og selvfølgelig juleshopping. Det var også total måneformørkelse mens jeg var der, for å se noen bilder av det trykk HER.

(Siste søndag i advent)

(Polaria- for å se på seler)

(Tromsø familien på tre som snart blir fire:D )

(Juleshopping i byen)

Skal tilbake i januar. Gleder meg allerede:)

GOD JUL!

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (8)        |       Del

STØTT KREFTSAKEN

21.des.2010 @ 21:50

Kommentarer (5)

Færre nye krefttilfeller, flere overlevende og friske, samt et best mulig liv for dem som må leve med kreftsykdommen. For å lykkes trenger vi din støtte! (kreftforeningen.no)

En av bloggene jeg følger skrev et bra innlegg og et nytt forslag til en tekst som har beveget seg på facebook de siste månedene(For å lese deres blogg gå inn på dengodekreften.blogg.no).

"Hvert menneske har 1000 juleønsker, en kreftpasient har bare ett: Å bli frisk. Jeg vet at 97% ikke kommer til å sette denne på sin status. Vær en av de 3 % og ha denne som din status i minst en time til minne om de menneskene som døde av kreft og for dem som stadig kjemper".

Deres forslag er:

"Hvert menneske har 1000 juleønsker, en kreftpasient (og pårørende) har bare ett: 
Å bli frisk. Les hvordan du faktisk kan bidra på Kreftforeningens nettsider. Slik at flere kreftpasienter faktisk kan få juleønsket sitt oppfylt. Faktisk vinne kampen. På sikt. 
Støtt kreftsaken til jul!"

Det er fint med oppmerksomhet og støtte rundt kreftsaken på facebook og andre sosiale medier, men det er også viktig å vise støtte gjennom å bidra til å støtte kreftsaken. Den er satt på min facebookstatus, og jeg har også gitt min støtte!

Støtt kreftsaken HER

Permalenk       |       Kategori:  Støtt kampen mot kreft       |        Les  kommentarer  (5)        |       Del

Kreft skaper helter!

21.des.2010 @ 21:15

Kommentarer (4)

Permalenk       |       Kategori:  Støtt kampen mot kreft       |        Les  kommentarer  (4)        |       Del

Planlegging av strålebehandling

19.des.2010 @ 20:50

Kommentarer (2)

På torsdag var første time for planlegging av strålebehandling på Radiumhospitalet.

Strålebehandling er en effektiv behandlingsform mot kreft som brukes både for å helbrede sykdom og lindre symptomer. Strålebehandling kan benyttes alene eller i kombinasjon med andre behandlingsformer, som kirurgi, hormon- og cellegiftsbehandling.

Ved strålebehandling brukes ioniserende stråling. Ioniserende stråling igangsetter prosesser i kroppen som fører til at kreftcellene dør. Normale celler har større toleranse for stråling enn kreftceller og har dermed bedre evne til å reparere de skadene som stråling medfører. Strålebehandling utnytter med andre ord en svakhet i kreftcellene som gjør at disse selektivt dør. Ved å dele opp den totale stråledosen i små daglige doser forsterkes denne effekten og gir normalt vev tid til reparasjon mellom hver behandling.

Innstilling av strålefelt:

Forutsetning for å gi strålebehandling er at du har en svulst eller definert et risikoområde der faren for tilbakefall er til stede. Strålefeltet bestemmes ut fra generelle forhold ved kreftsykdommen og individuelle forhold hos den enkelte pasient, som f.eks størrelsen på svulsten.

Fiksering:

Først hadde jeg time til fiksering. Her skulle det lages en maske som skal brukes under strålingen. Dette er nødvendig for at innstillingen av strålefeltet og strålebehandlingen skal bli helt lik. Jeg måtte ligge helt stille på en benk, og fikk en varm plastplate over ansiktet. Masken blir varmet i et vannbad på 70 grader, da blir den myk og formbar før den legges over ansiktet. Platen ble festet i benken for å forsikre at man ligger likt fra gang til gang, og det ble lagd åpning for munn og nese. I løpet av noen få minutter kjøles temperaturen ned og masken stivner i en form tilpasset hodet og halsen.

CT-simulator:

Etter fikseringen hadde jeg time til CT for å planlegge strålebehandlingen. Dette er en røntgenundersøkelse, hvor man får en nøyaktigere fremstilling av området som skal stråles. Dermed kan man redusere stråledosen til omkringliggende organer og andre friske celler. Jeg måtte derfor ligge i en "trommel" med masken på meg i ca 20 min. Masken blir festet til CT-benken slik at man ligger helt stille, og det ble veldig stramt når masken ble fastspent.

Jeg fikk også kontrastmiddel under CT for å få best mulig kvalitet på bildene.

Deretter ble det avmerket med tusj på masken og huden min nedenfor masken.

Generell info:

Etter dette hadde jeg time hos legen der jeg fikk generell info om stråling og når jeg skal begynne behandlingen. Jeg skal ha ti strålebehandlinger. Behandlingen starter den 27 desember, og foregår hver dag unntatt i helgen. Dermed er jeg ferdig like etter nyttår : )

Den 23.12 blir det påtegning av strålefelt. Dette skjer ved hjelp av en simulator. Prosedyren varer vanligvis i 30 min og gjøres enten ved hjelp av CT- doseplanlegging eller ved røntgengjennomlysning som avklarer hvor svulsten ligger. Det er svært viktig at man ligger i samme leie ved senere behandlinger, og ved hjelp av masken så ligger man likt fra gang til gang. Etter bildeopptak på simulator blir det tegnet innstillingsstreker med spesialtusj på masken.

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (2)        |       Del

Størrelse på kulen før og etter cellegift

19.des.2010 @ 19:31

Kommentarer (5)

(Kulen før cellegift)

(Kulen etter cellegift)

Som dere ser så har kulen gått ned i størrelse, og er ikke lenger synlig. Det er kun et lite arr etter to inngrep(operasjon).

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (5)        |       Del

Forskningsprosjektet - etter avsluttet cellegift. CT!

14.des.2010 @ 15:04

Kommentarer (3)

I går tok jeg  jeg en ny CT. Dette er som nevnt tidligere en røntgenundersøkelse hvor en datamaskin lager snittbilder av kroppen, og man får kontrast i blodåren for å få best mulig fremstilling av blodårer og vev.

Jeg fikk også beskjed om at CT bildene så bra ut: )

(Bildet hentet fra: http://www.google.no/imgres?imgurl=http://instrumenter.wikispaces.com/file/view/CT-Scan.jpg/139564413/)

Permalenk       |       Kategori:  Forskning       |        Les  kommentarer  (3)        |       Del

En knekk

10.des.2010 @ 22:08

Kommentarer (5)

I ni dager har jeg ligget rett ut på sofaen. Siste cellegift tok virkelig knekken på kreftene mine. Jeg har aldri vært så utslitt og sliten som det jeg har vært nå. Bare det å stå opp har vært et slit.  Uken før cellegiften var jeg i tillegg innlagt på sykehuset også, så det har gått noen uker siden jeg har vært ute av døren nå.

Jeg har prøvd å leve et tilnærmet "normalt" liv selv om jeg fikk kreft, og jeg har nok til tider tøyd grensene og kreftene mine for langt. Selv om jeg har vært sliten, har jeg villet være med på ting og dratt ut når jeg kanskje heller burde tatt det med ro. Noe som resulterte i en infeksjon, sykehusopphold og utslitthet. Jeg har alltid hatt et godt immunforsvar, og er sjeldent syk, og nå har jeg kunnet bli syk av ingenting. Jeg har måttet passe på så mye som jeg ellers aldri ville tenkt på før, og det er til tider vanskelig å godta. Men allikevel kan man ikke bure seg inne til man er frisk heller,  så man må finne en mellomting. Men ofte er det allikevel verdt det!

(Søte Nusse passer godt på meg når jeg ligger på sofaen)

Men uansett... nå kjenner jeg at formen endelig er på vei opp igjen. Og fra nå av er jeg i tillegg ferdig med cellegiften,  og det er den som er ille og som bryter ned immunforsvaret mitt.

Jeg tenker ofte på det "gamle" livet mitt, og nå er det ikke mange måneder igjen håper jeg, til jeg er tilbake i mitt ESS: )

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (5)        |       Del

En annerledes bursdag- Hårløs

08.des.2010 @ 21:12

Kommentarer (40)

7.12 var en annerledes dag. Ikke bare fordi jeg ble 23 år, men jeg hadde bestemt meg for å barbere bort håret mitt.

Dette er noe jeg har gruet meg til i noen måneder nå. Jeg har vel innerst inne visst at dagen kom til å komme, men har prøvd å fortrenge det (selv om jeg hele tiden hadde håpet om at det ikke skulle skje). Allerede 26 august når jeg fikk beskjeden om at de mistenkte kreft, var noe av det første jeg tenkte "Å Nei. Håret mitt!!!".

Men etter noen uker nå med stort hårtap og begynnelse på bare flekker på hodet innså jeg til slutt at det håret som var igjen på hodet var mer til bry. Hver gang jeg skulle gre håret ble både børsten, vasken, gulvet og genseren min fullt av hår. Opp til flere ganger om dagen måtte jeg bruke hårrull for å få vekk hår. Og når jeg måtte be folk om å kun ta bilder av meg fra høyre side innså jeg at jeg ikke klarte å skjule det lenger.

Så da var det frem med hårklipperen, og Mari og Christin kom for å gjøre jobben.

(Det lille håret som var igjen før barberingen)

(Christin startet jobben)

(Pappa måtte vise hvordan det skulle gjøres ordentlig)

(Mari ville lage en kul sveis før alt ble borte, og søte paparazzi Christin er i slaget, hehe)

(Finish!)

Veldig rar følelse etterpå. Mange har allerede spurt hvordan jeg tok det, men det gikk faktisk helt greit. Jeg trodde jeg kom til å gråte, og bare synes dette skulle være forferdelig. Men det var det altså ikke.  Det har ikke vært synlig før nå at jeg har kreft. Men når håret blir borte, det er da man virkelig føler at man er syk. Det er en bekreftelse på sykdommen, men det er også er bekreftelse på at kuren virker. Så da er det bare å vente til det vokser ut igjen, så er veldig spent på håret som kommer. Mitt verste mareritt var ikke så ille likevel!

Permalenk       |       Kategori:  Hår       |        Les  kommentarer  (40)        |       Del

Forskingsprosjektet - etter avsluttet cellegift . MR!

06.des.2010 @ 18:13

Kommentarer (4)

På fredag var jeg tilbake på Radiumhospitalet for å ta ny MR siden jeg er ferdig med cellegiften. Det var tungt å komme seg inn dit så tidlig etter cellegiften, men heldigvis klarte jeg det. Jeg var oppe kl. 5 om morgenen for å rekke timen kl.7. Når vi kom inn så spøkte jeg litt med pappa om at det bare skulle mangle at maskinen var i ustand, siden jeg var så sliten. Og dessverre hadde jeg rett, hehe.

Permalenk       |       Kategori:  Forskning       |        Les  kommentarer  (4)        |       Del

Tenn lys for Regine Stokke

03.des.2010 @ 18:33

Kommentarer (9)

Det er i dag ett år siden Regine Stokke døde av kreft (MDS/AML), 3.desember 2009. Regine skrev bloggen www.sinober.blogg.no og har virkelig satt spor etter seg. Jeg kjente ikke jenta personlig, men bloggen hennes har berørt meg, og så utrolig mange andre.

Hun gav ut bloggen i bokform. Jeg har ennå ikke lest boken, men den står på ønskelisten til jul.

Jeg oppfordrer alle til å tenne et lys for denne modige jenta som dessverre tapte kampen mot kreften.

Face your fear, accept your war, it is what it is Regine Stokke.

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (9)        |       Del

Fjerde og siste cellegift - Radiumhospitalet. Og møte med Knut Syrstad

01.des.2010 @ 21:07

Kommentarer (6)

I dag var siste cellegift, etter åtte dagers utsettelse kom jeg endelig i gang.

Mamma og jeg dro fra Lunner i halv 7 tiden i dag tidlig, og hun var med meg hele dagen.  Det er rart å tenke på at dette var siste cellegift, litt uvirkelig. Jeg har i noen uker hatt en vond magefølelse om at jeg skal få beskjed om at jeg må gjennom flere kurer, men beskjeden kom aldri, så da får jeg også håpe det forblir slik. Noen ganger har det liksom virket for godt til å være sant!

Etter å ha snakket med legen min fortalte han at blodverdiene nå var på 1,4. Så høye har de ikke vært på flere uker. Forrige cellegift var de på 0,3 så formen har kommet seg etter sykehusoppholdet.

På behandlingsrommet fikk jeg i dag utdelt en seng, vi måtte "feire" litt siden dette var siste cellegift(dessuten var det veldig fullt der i dag, så hadde vel egentlig ikke noe valg). I tillegg fikk jeg Vival, og sov gjennom hele cellegiften, hehe(litt av en "feiring", men for meg var det det).  Jeg synes dette var veldig bra, fordi det er lenge å sitte i en stol i fem timer og å prøve å ikke tenke på hva som kommer gjennom kroppen, og hva som skjer etterpå. Kl. halv 2 var jeg ferdig med cellegift, sliten og trøtt. Jeg er spent på dagene fremover fordi jeg merker allerede nå at jeg er kvalm og veldig sliten i kroppen.  Jeg fikk sagt hadet til legen og sykepleierne, de er utrolig flinke og kompetente og jeg har kun hatt god erfaring med de.

(Siste dag på infusjonsenheten)

Det høres kanskje ut som om jeg er helt ferdig, men det er jeg altså ikke. Nå fremover er det stråling som gjelder, og dette skjer på en annen avdeling på Radiumhospitalet.

Jeg tror faktisk behandlingen starter i løpet av julen. For om to uker begynner planleggingen, og den 23.12 er det påtegnig av strålefelt, så må nok regne med en litt annen juleferie enn forventet. Men gleder meg bare til å få dette overstått.

Nede i første etasje på Radiumhospitalet hadde Knut Syrstad en stand. Han har skrevet boken "DØR JEG NÅ?".

Min kamp mot kreften.

Dette er en bok om den lange kampen mot testikkelkreft.

Knut Syrstad (Vil du kjøpe boken min? Støtt kreftsaken. Kr 299)

"For ti år siden fikk tvillingbrødrene Knut og Trond(39) kreft. Trond ble frisk. Knut vet ikke om han overlever morgendagen" . Les reportasje i Dagbladet Magasinet HER:

Deler av forfatterens royalty for denne boken går til kreftsaken.

Mamma kjøpte boken til meg istad. Jeg har ikke begynt å lese den enda, men kan komme med en kort omtale av den etter jeg har lest den.

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (6)        |       Del

Første søndag i advent

28.nov.2010 @ 22:45

Kommentarer (3)

Istad tente vi det første adventslyset, og jeg kjente jeg fikk litt julestemning.

"Tenn lys! Et lys skal brenne for denne lille jord. Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor. Må alle dele håpet så gode ting kan skje. Må jord og himmel møtes. Ett lys er tent for det!"

Et lite vers siden jeg er i julestemning, hehe...

Her på Hadeland er det faktisk kommet mye snø, og mer skal det bli: )

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (3)        |       Del

Tidenes Juleoverraskelse

27.nov.2010 @ 17:14

Kommentarer (4)

Når jeg hjem kom hjem fra sykehuset i dag så var det ikke kun et brev fra sykehuset som kom, men min kjære Merete har lagt en kjempefin julekalender til meg som kom i posten idag.

Så nå har jeg uansett noen smågleder hver dag i desember. Den ene pakken er annerledes siden jeg har bursdag den dagen. Derfor fikk jeg fint rosa prikkete papir på selveste dagen;) søte deg...

Miss you Merete, og gleder meg til du kommer hjem i julen : ) : )

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (4)        |       Del

Finally home!

27.nov.2010 @ 16:27

Kommentarer (7)

Etter seks dagers innleggelse på sykehus ble jeg utskrevet istad. Endelig kunne jeg gå ut av rommet! Blodverdiene mine er endelig kommet opp på 0,7 fra 0,3 i går. Så da får jeg lov å gå over til antibiotika i tablettform hjemme.  Cellegiften er igjen utsatt, denne gangen til onsdag.

Jeg hadde ikke streptokokker, men en sterk halsbetennelse med feber. Men siden jeg har kreft og så og si ingen immunforsvar så tålte ikke kroppen min dette. Når jeg ble innlagt var blodverdiene mine på null, så jeg var kjempedårlig, og hadde ingen kreften til å kjempe med. Og det er også grunnen til at man blir innlagt og får antibiotika intravenøst.

Selve sykehusdagene gikk faktisk ikke så sakte som jeg hadde trodd, siden jeg hadde pc, tv og mobil. Jeg ble tatt godt vare på, både av legene og sykepleierer, og de gjorde alt for at jeg skulle ha det bra der. Og mamma og pappa var hos meg nesten hver dag, men dro til Tromsø på torsdag for å feire tanteungen min noe jeg også egentlig skulle gjort.  Men det kommer flere bursdager, så håper dere får en fin helg i Tromsø : )

Den andre søsteren min Elisabeth er kommer hjem i helgen, så nå skal vi lage mat og se på filmer.

Når jeg kom hjem så ventet det brev fra sykehuset, angående strålebehandling. Så 16.12 blir det planlegging av behandling og den 23.12 blir det påtegning av strålefelt.

Så nå blir noen rolige dager fremover, og igjen gleder jeg meg til den siste cellegiften er over på onsdag : )

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (7)        |       Del

Hårsårt - Dagbladet Magasinet

26.nov.2010 @ 12:46

Kommentarer (9)

I trygge hender: Jenny Marie Reinholdtsen skal ha parykk. - Den flyr vel ikke av gårde hvis det blåser, undrer 45-åringen. - Vi har holdt på i 29 år, og bare en gang har en pasient den, beroliger Signe Engebregtsen. Foto: Agnete Brun / Dagbladet.

Ingen kommer frivillig til parykksalongen til Signe og Inger Engebrigtsen. Men noen går litt gladere ut igjen.

BJØRG AFTRET

baf@dagbladet.no

Magasinet

>b>Viktig med identiteten: Jeg fikset ikke tanken på å miste håret. Det betyr alt for identiteten min, sier Kjersti Morstad Høiby. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Litt Kleopatra: - Dette blir festfrisyren min, konstaterer Rønnaug Helene Evjen. Foto: Agnete Brun / Dagbladet Rønnaug

- Jeg liker å variere. Denne var fin, sier Rønnaug Helene. - Kanskje en julebordsparykk? Noen kjøper seg ny kjole, jeg synes det er herlig med noe nytt på hodet, sier hun og ser seg i speilet.

43-åringen fikk brystkreft for seks år siden. Hun trodde hun ble bra, men to år seinere var kreften tilbake. I mars i år ble det oppdaget spredning.

Rønnaug Helene er likevel optimist.

- Jeg er laget sånn. Og så henter jeg overskudd hos venner og barna mine på åtte og tolv år. Jeg gjemmer bort de vanskelige dagene. Hjemme hos oss skal det ikke være kreft tjuefire timer i døgnet.

Hun klapper litt på frisyren. Så henter hun opp en mørk, langhåret parykk fra veska. Den vil hun klippe kortere. 

- «Nå er du vel blitt frisk», sier folk når de ser meg med hår. He-he. Jeg har løspupper også. En gang falt brystprotesen ut i bowlinghallen. Jeg skjønte ikke hva det var før sønnen min plutselig fortalte meg at jeg hadde mistet en pupp. I svømmehallen hendte det også at løspuppen lå og fløt ved siden av meg i vannet. 

Etter første cellegiftbehandling våknet hun opp med masse løst hår på hodeputa. Da raket hun av resten. Da hun fikk tilbakefall, vokste ikke håret ut igjen. Hun mistet øyevipper og øyenbryn også.

- Den eneste fordelen er at jeg slipper å barbere leggene.

Rock 'n roll: Kari Oppedal har funnet oppskriften. Hun bare rister litt på parykken, så blir "looken" skikkelig rocka.: Foto: Agnete Brun / Dagbladet Kari Oppedal

Ni dager etter at hun fikk første cellegiftbehandling for brystkreft i september, begynte hun å miste håret. Først på kroppen, så på hodet.

- Jeg så ut som en krigsfange. Jeg har aldri vært uten hår, så det var merkelig å se seg selv.

51-åringen vil prøve en langhåret parykk.

- Dette er langt hår med bånd, en Coco Chanel-modell, forklarer Signe og surrer parykken rundt i hånda.

- Åh, slikt hår har jeg drømt om, svarer Kari og lener seg tilbake i frisørstolen.

På sykehuset traff Kari en kreftpasient som hadde klart å beholde håret sitt.

- Hun hadde drukket en spesiell grønnsakjuice med spinat. Det begynte selvfølgelig jeg også med. Men på meg funket det ikke. Håret falt av.

Det venstre brystet skal bort. 

Før hun fikk kreft, hadde hun vært gjennom fem tøffe år. Kari ble rammet av et hjerneslag, og fikk store problemer med språk, balanse og hukommelse.

- Da jeg endelig var over den verste kneika, og hadde kommet godt i gang med livet mitt, fikk jeg altså kreft. Fram til jeg var 40, hadde jeg ikke opplevd noe som var vanskelig. Det begynte med ei motorsykkelulykke, og så ballet det på seg.

Det har hjulpet henne at hun alltid har vært positiv.

- Jeg tenker ikke på sykdom. Da jeg fikk kreft, ville jeg bare vite om det var noen som hadde overlevd en slik diagnose. Det var det.

Datteren på 22 studerer på Hamar, og fikk først vite om morens kreftsykdom etter fire uker.

- Jeg ville møte henne for å fortelle det ansikt til ansikt, så sønnen min på 26 og jeg reiste dit, jeg med den nye parykken på hodet. 

«Å mamma, så fin du er på håret. Så langt det er blitt!», var det første hun sa.

- Sønnen min holdt på å knekke sammen av latter. Men da dattera mi fikk høre ordet kreft, forsvant smilet. 

Kari har fått på seg den korte parykken igjen. Hun bøyer seg ned og rister på hodet. Vips, så har hun fått ny frisyre.

- Jeg bare rocker det til, så står håret litt mer ut. Jeg har egentlig et vanskelig hår, og har slitt mye med krølltang og diverse. Nå trenger jeg bare å vaske det en gang i uka. Og så sparer jeg mye penger på frisørting. Jeg kan få en sydentur for det.

Betenkt: Hanna liker ikke helt sitt nye speilbilde. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Fornøyd: Skaut, lue og to parykker. Det ble ikke så ille likevel å besøke parykksalongen til Signe og Inger. Nå gleder Hanna seg til å besøke barnehagen. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Permalenk       |       Kategori:  Media       |        Les  kommentarer  (9)        |       Del

Akutten, så videre til Gjøvik sykehus

24.nov.2010 @ 15:45

Kommentarer (10)

Mandag 22.11 ble plutselig en helt annen dag en forventet. Som sagt hadde jeg litt vond hals og var sliten på søndag, men natt til mandag ble det verre. Mandelen hovnet enda mer opp, og jeg fikk vanskeligheter med å svelge uten at det gjorde kjempevondt. Jeg våknet flere ganger i løpet av nattet med nattesvette og var utrolig sliten. Når morgenen kom prøvde jeg å stå opp flere ganger, men måtte bare legge meg ned igjen. Da skjønte jeg at det var noe galt, så jeg tok tempen og den viste 38,5 i feber. Jeg har tidligere fått beskjed av legen min på Radiumhospitalet at jeg må oppsøke sykehus med en gang hvis jeg får feber. Jeg vekte derfor Christin, og siden jeg var hos henne i Oslo tok vi taxi rett til akuttmottaket på Ullevål sykehus, og jeg ble lagt i en seng inn på et alenerom. Vi fikk gitt beskjed til mamma og pappa så de dro rett fra Hadeland, og var hos meg hele dagen.

Jeg måtte ta mange prøver, bl.a blodprøver, EKG, hals, røntgen og generell undersøkelse før de kunne begynne å gi meg antibiotika intravenøst. Jeg ble bare mer og mer sliten, og utover dagen klarte jeg ikke snakke lenger pga hoven og vond hals. Jeg sov heldigvis mesteparten av dagen, så er ikke stort jeg husker egentlig.

(Helt utslitt på Ullevåll sykehus)

Verken Ullevåll sykehus eller Radiumhospitalet hadde ledig rom til meg, så jeg ble sendt videre i ambulanse til Gjøvik sykehus. Jeg ble igjen lagt inn på et alenerom, siden immunforsvaret mitt er helt nede. Alle rundt meg må gå med munnbind og hansker for beskytte meg mot evt. bakterier. På Gjøvik tok de enda flere prøver av meg, og kom frem til at de tror jeg har fått streptokokker, men prøvesvarene har ikke kommet enda.

(Lappen utenfor døren)

På tirsdag var allerede formen litt bedre, og feberen hadde gitt seg, men matlysten er fremdeles dårlig, noe som også merkes på vekten. De tar stadig blodprøver av meg for å se hvordan blodverdiene mine er. I dag onsdag er de på 0,2 og i går var de på 0,4 så de har faktisk sunket siden i går. Jeg kan ikke dra hjem før de er over 0,5 så det blir nok noen sykehusdager til. Jeg har allikevel fått ny time for siste cellegift siden den egentlig skulle vært denne tirsdagen den 23. 11. Så hvis alt går etter planen så blir siste cellegift neste mandag 29.11.

I går fikk jeg heldigvis nett her på sykehuset. Er ikke så mye man får gjort når man er innesperret på et rom, så er fint å kunne sosialisere seg litt på nett i alle fall, og oppdatere bloggen litt :)

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (10)        |       Del

Kreftforeningens blogg

24.nov.2010 @ 12:42

Kommentarer (1)

Kreftforeningen har fått seg sin egen blogg nå.

"På bloggen skrives historier og meningsytringer på en mer personlig og mindre formell måte enn i øvrige kanaler. Det er mange som jobber for kreftsaken og som erfarer ulike sider av kreftsykdommen hver eneste dag. Enten det dreier seg om forskning, forebygging, møte med pasienter og pårørende, politisk påvirkningsarbeid eller innsamling, brenner alle for saken og opplever mye som er verdt å fortelle om" sier Hege , bloggredaktør i kreftforeningen.

Du kan lese innlegg både fra Kreftforeningens generalsekretær og fra fagpersoner som jobber med forskning, forebygging, pasientrettet arbeid m.m.(de tenker også på å la gjesteskribenter slippe til), og man kan selvfølgelig kommentere innleggene selv.

Besøk bloggen her:  www.kreftforeningen.no/blogg

Dette er absolutt en blogg som er verdt å ta en titt på!

Permalenk       |       Kategori:  Støtt kampen mot kreft       |        Les  kommentarer  (1)        |       Del

Follestad motevisnisning @La Belle

21.nov.2010 @ 22:35

Kommentarer (4)

På lørdag var jeg og noen venninner på motevisning på La Belle i Oslo.

Christin og Jeanette

Mari

Christine, Aleksandra, Isabelle og Ida

Litt fra motevisningen














Linn og meg

I dag var jeg utrolig sliten. Den ene mandelen min har hovnet opp og jeg har fått vond hals, så bør sikkert ta det litt mer med ro neste gang. Men søte Christin vartet meg opp hele søndagen med mat og hygge, til tross for at jeg bare lå på sofaen hele dagen og litt i doskålen(hehe).

På tirsdag er det siste cellegift, gleder meg til å få det overstått.

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (4)        |       Del

Prosjektplanlegging - Life is now

20.nov.2010 @ 02:11

Kommentarer (2)

I går var jeg i Oslo på prosjektmøte med Karoline H og Linn i Posthallen.

Vi kom et stykke videre i prosessen. Prosjektplanen er i boks så fremover er det mye planlegging på gang. Kjempedeilig å føle at prosjektet endelig tar form.

Karoline H. og Linn

Shoppingpause...

Research...

På kvelden var det film med Chris-Lage, Christin og Stine. Nokas og Paranormal activity 2(forferdelig film).

Traileren til Paranormal activity 2:

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (2)        |       Del

Snartur inn til Oslo

15.nov.2010 @ 21:16

Kommentarer (9)

I dag har Linn og jeg vært i møtet med daglig leder i Ungdomsgruppen i Kreftforeningen.  Vi presenterte prosjektet vi har begynt å jobbe med, og vi synes møtet gikk veldig bra. Jeg vil ikke gå så konkret inn på hva prosjektet gjelder enda, men kort fortalt omhandler det unge og kreft.  Så i dagene fremover er det prosjektplanlegging som gjelder : )

(Linn storfornøyd etter møtet og feiret det med et kjolekjøp fra Atmosfär)

Etterpå måtte jeg selvfølgelig innom jobben for et besøk. Så spiste meg middag på nabospisestedet Italo`s Pizza og Pasta med min kollega og god venn Karoline M.

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (9)        |       Del

Down- and up again...

13.nov.2010 @ 10:05

Kommentarer (3)

De siste dagene har bestått av sofaligging og hodet ned i toalettet. Jeg merker jeg blir litt dårligere for hver cellegift, så er glad dette var nest siste.  Det er sikkert mamma og pappa også for de gjør alt for meg når jeg er på det verste. Fra å lage mat, og til å hente hver ting jeg ber om som jeg ikke orker å gjøre selv. Føler de er slavene mine noen ganger, og det er ingen god følelse. Heldigvis er det verst de første tre - fire dagene, etter det går det bare oppover, så er glad det er lørdag i dag.

Den ene søsteren min og forloveden hennes kommer hjem for å besøke meg denne helgen så det blir hyggelig, ellers skal jeg på venninnekveld i dag om formen holder seg. Jeg har enda ikke vært ute i det fine snø-været så det blir godt å få gått seg en tur ut også...

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (3)        |       Del

Tredje cellegift - Radiumhospitalet

10.nov.2010 @ 18:01

Kommentarer (14)

I går 9.11 fikk jeg den tredje cellegiftsbehandlingen(altså den første på kur nr 2).

Jeg dro alene til Radiumhospitalet, men Linn kom og holdt meg i selskap noen timer. Det var veldig hyggelig selv om jeg var litt døsig fordi jeg måtte få en beroligende tablett før cellegiften. Grunnen til det er at jeg har begynt å få litt "sykehusskrekk", eller "cellegiftsskrekk". Med en gang jeg kommer inn på sykehuset nå så kjenner jeg den sykehuslukten, og jeg får en kvalmende følelse over meg. Det er nok fordi jeg tenker mye på hva som skal komme inn i kroppen min, og følelsen jeg får etter en cellegift. Etter andre cellegift ble jeg veldig kvalm, og jeg småspøy i tre dager etter, og det satte nok litt spor. Jeg har ikke pleid å grue meg til sykehusbesøk før nå den siste tiden, men dette er visst veldig vanlig blant pasienter, at man kan få en slik forventningsfølelse og forventningskvalme ettersom tiden går.

Jeg tok som vanlig blodprøver før behandlingen, og de viste at jeg igjen har lave blodverdier, noe som vil si at immunforsvaret mitt er veldig dårlig. Så jeg fikk samme beskjed som forrige gang om at jeg må oppsøke sykehus med en gang hvis jeg skulle få feber. Men jeg kunne fortsette cellegiften som vanlig.

Håret sitter faktisk på enda. Jeg fikk som sagt beskjed om at det uken etter første cellegift kunne "falle" av, noe som ikke skjedde. Nå er det gått noen uker, det eneste jeg kjenner er at det har blitt litt tynnere, men det er ikke synlig enda. Så det første jeg sa når jeg kom inn til legen min var "JA. Håret sitter på enda det, hehe". "Kan det hende jeg ikke mister det da?". Og da svarte han "Ja, det kan faktisk hende det da". Det er første gang de har sagt dette til meg, for de har alle trodd at det kom til å bli borte. Så nå er igjen håpet om at håret skal bli tilbake :D:D Jeg er nok kanskje litt over gjennomsnittet opptatt av håret mitt enn andre pasienter, men håret betyr og har alltid betydd så utrolig mye for meg. Men selvfølgelig ikke mer enn å bli frisk igjen!

Jeg ble veldig trøtt etter cellegiften, så jeg sov fra jeg kom hjem og til dagen etter. Jeg har heldigvis ikke vært  like kvalm som forrige gang. Så håper formen holder seg slik i dagene som kommer.

Permalenk       |       Kategori:  Hår       |        Les  kommentarer  (14)        |       Del

Oslo helg

08.nov.2010 @ 21:18

Kommentarer (5)

Denne helgen har jeg vært hos venner i Oslo fra lørdag og frem til tirsdag siden jeg skal få cellegift da. Formen har vært fin hele uken. Jeg hadde en liten nedtur i førsten av uken siden jeg merket at håret begynte å "falle", men dette stabiliserte seg faktisk, og jeg mister ikke like mye som det jeg gjorde på førsten av uken. Derfor måtte jeg tilbake til Oslo å feire enda en helg  med hår, siden jeg nå 3 uker på rad har trodd det har vært siste helg med hår (hehe)..

(Lørdagen startet med lunch på Olivia med Linn)

(Videre til vors hos christin. Så endte kvelden på byen til La Belle og Oak)

(Linn, Julie, meg, Mari og Christin)

(Meg, Mari, Christin og Stine)

(Marianne, Tore, Martine og Stine)

På søndag ble det hviling og tv-titting hele dagen. Chris-Lage var så snill og lagde taco til oss: ) mmm..

På mandag startet dagen på Kaffepikene i Nydalen med Marit. Et hyggelig og etterlengtet møte : )

(Vi var ikke like heldig med bildetakingen, men det ble etter hvert et relativt "normalt" bilde)

Permalenk       |       Kategori:  Hår       |        Les  kommentarer  (5)        |       Del

Nytt bloggdesign

05.nov.2010 @ 23:30

Kommentarer (11)

Da er endelig designet på bloggen i boks.

En STOR takk til Longo Design som har laget designet til en meget pirkete kunde. Jeg ble kjempefornøyd! Takk for tips og god hjelp.

En stor takk går også til fotograf og venn Anne-Margrethe Malkenes Mathiesen fra studiovest for flotte bilder. For å se flere av bildene trykk på denne linken: http://studiovest.blogspot.com/2010/10/fotografering-av-kjersti-hos-studio.html?spref=fb

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (11)        |       Del

Forskningsprosjektet - etter behandlingen er startet. PET/CT!

05.nov.2010 @ 18:08

Kommentarer (0)

På torsdag 4.11 hadde jeg ny time på Radiumen for å ta en PET/CT. Jeg tok dette første gang før behandlingen startet, men må ta en ny nå etter behandlingen er startet som en del av forskningsprosjektet. Undersøkelsen gjøres for å stille diagnose, kartlegge sykdommens utbredelse eller for å vurdere effekten av behandlingen.

PET/CT er som nevnt i tidligere innlegg en kombinasjon av en nukleærmedisinsk metode og en undersøkelse som gjøres med et spesielt røntgenapparat. Pet gjør det mulig å måle fordelingen i kroppen av et radioaktivt merket stoff som man har injisert i blodet, mens CT brukes for å nøyaktig lokalisere denne fordelingen. Ved hjelp av databehandling smeltes bildene fra PET og CT sammen, slik at man får bilder som viser både funksjon(PET) og  anatomi (CT). Bildene lages som "snittbilder". Disse granskes deretter av kyndige leger.

Før PET/CT tas må man ta en liten blodprøve i fingeren for å måle blodsukkeret, for så å få satt inn en kanyle i armen der stoffet skal sprøytes inn. Etter dette er gjort blir man lagt i en seng i et mørkt rom, får injeksjon med det radioaktive stoffet, som er druesukker(18-F-FDG), deretter må man hvile i en time. Etter det er gått en time er det klar for bildetaking som tar ca 30 min. Under undersøkelsen ligger man på et bord som føres gjennom en portlignende åpning mens det blir tatt bilder. Under fotograferingen sitter personalet i et rom ved siden av og følger med gjennom et stort vindu.

Neste uke får  jeg svar på bildene.

Info hentet fra:

http://www.rikshospitalet.no/ikbViewer/page/no/pages/sykdom/undersokelser/detaljer?p_menu_id=32169&p_sub_id=32161&p_style_id=32182&p_doc_id=49651&p_prev_id=39252

(Bildet er hentet fra http://nuclearmedicine.stanford.edu/research/)

Permalenk       |       Kategori:  Forskning       |        Les  kommentarer  (0)        |       Del

Om lymfekreft

05.nov.2010 @ 15:30

Kommentarer (0)

Lymfekreft (malignt lymfom) oppstår i lymfeknutene og er immunsystemets kreftform. Malignt betyr "ondartet", og lymfom betyr "lymfeknutesvulst". Lymfeknuter, milt, brissel (thymus), benmarg og noen av de hvite blodcellene (lymfocyttene) utgjør en viktig del av vårt immunsystem. Lymfeknuter finnes overalt i kroppen, spesielt som samlinger på halsen, i armehulene og i lyskene. De finnes også i brysthulen og bukhulen.

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (0)        |       Del

Kontakt

05.nov.2010 @ 15:30

Kommentarer (6)

Om du har noen spørsmål eller ønsker å kontakte meg kan du gjøre dette på min mailadresse:

kjerstihiby@hotmail.com

Eller legg igjen en beskjed i kommentarfeltet.

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (6)        |       Del

Kjersti Høiby

05.nov.2010 @ 15:29

Kommentarer (10)

Litt om meg:

Mitt fulle navn er Kjersti Morstad Høiby. Jeg er født i 1987, og er opprinnelig fra Hadeland(Lunner), men har bodd i Oslo de siste årene. I juni 2010 fullførte jeg en Bachelorgrad i Reklame og Merkebygging ved Markedshøyskolen i Oslo, og jeg var klar for å gå ut i full jobb.

Er det noe jeg har lært hittil i livet er det at livet alltid byr på overraskelser og prøvelser, men denne var jeg ikke forberedt på. Tre måneder etter skoleslutt fikk jeg påvist diagnosen lymfekreft. Plutselig ble livet satt på hold, det samme med fremtidsutsiktene.

Hvorfor blogg?

Jeg begynte å blogge slik at venner og bekjente av meg kunne se hvordan jeg har det, og følge meg gjennom sykdommen. Men også for å kunne hjelpe andre unge mennesker som er i samme situasjon.

Kreft er en sykdom som ofte er forbundet med frykt, tabu og ordet død!  Jeg håper derfor på å kunne bidra til å skape mer åpenhet om tema kreft, og å øke kunnskapen om ungdom og kreft. For det å få kreft er ikke alltid ensbetydende med døden, i alle fall ikke hos alle, og ikke hos meg. Jeg har valgt å bruke sykdommen til noe positivt, og å se på det som en livserfaring rikere. Det er viktig å sette pris på livet, for livet er en gave <3

Siden jeg har studert markedsføring har jeg sett kraften som ligger i sosiale medier, og vil derfor benytte meg av denne kanalen for å nå frem.

Følg min historie, min kamp og min vei tilbake til livet :):)

Edit: Siste kreftbehandling var 7.1.2011. De anser nå at kreften er borte! Men jeg skal kontinuerlig på kontroller fremover for å sikre at jeg er kreftfri <3

(NB:For å finne eldre innlegg kan man søke i bloggen, eller gå inn på arkiv- en bestemt måned og klikke seg videre på det innlegget man vil lese. Man trykker nedover på siden, og ser på høyre side for å finne arkiv)

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (10)        |       Del

Glad i Helse-Norge!

03.nov.2010 @ 11:53

Kommentarer (6)

Allerede fra august da jeg oppsøkte legen første gang pga. kulen på halsen har jeg blitt tatt seriøst av leger, sykepleiere, nav og sykehus.

16 september da jeg fikk den endelige diagnosen, ble jeg faktisk bare lettet!

Jeg var glad for at jeg hadde blitt tatt seriøst,

Jeg var glad for at jeg slapp å vente lenger,

Jeg var glad for at jeg endelig hadde fått et svar, og en diagnose,

Jeg var glad for at jeg hadde fått "den gode kreften",

Jeg var glad for at prognosene var gode,

Jeg var glad for at jeg hadde en familie, venner og bekjente som bryr seg om meg.

Nå i ettertid som jeg har fått en fot innenfor systemet er jeg utrolig glad for at jeg er født i Norge, og har det støtteapparatet som vi har her i landet.  Det er trist at man må bli syk for å se hvor godt vi faktisk har det her i forhold til mange andre land. Mens mange som f.eks bor i USA ikke har noen fremtid etter man har fått en kreftdiagnose fordi de ikke har penger til behandlinger for å bli frisk, har vi her i landet et godt støtteapparat der vi kun betaler egenandeler ved legebesøk og sykehus, og alle får hjelp og behandling, uansett!! Man trenger ikke å gå rundt og bekymre seg for å bli alvorlig syk fordi man ikke har råd til det. I USA er det slik at har man en god forsikring får man bra behandling, har man en dårlig eller ingen forsikring har man ofte ikke råd til behandling i det hele tatt. Mange klager over det å betale skatt, men man må huske godene som kommer ut av det å betale skatt. Alle tenker "det skjer ikke meg" osv. Men plutselig skjer det faktisk "DEG" eller "DINE"!

Jeg synes det er viktig å få frem dette synspunktet, siden er en så stor del av det å bli syk og kreftrammet.

Jeg er glad i Helse-Norge så lenge de riktige partiene styrer Norge!

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (6)        |       Del

Enda en god helg

31.okt.2010 @ 20:53

Kommentarer (11)

Dagene etter andre cellegift var litt tyngre enn ved den første. Jeg var mer sliten og kvalm, og det ble en del sofaligging i dagene etter. Hos meg pleier dette å være i de første 2-3 dagene etter cellegiften, heldigvis, men det er slitsomt når det pågår.

På fredag dro jeg innover til Oslo igjen. Først på kafé med Linn og Karoline H. Deretter dro Stig, Karoline H, Linn og jeg i et møte med kreftforeningen vedrørende et prosjekt vi er i gang med. Møtet gikk bra, og vi synes vi fikk fremgang i prosjektet!

Meg og Linn på Tullin`s før møtet

På lørdag var formen litt sjaber igjen, men jeg hadde planlagt å være med på halloween party på kvelden, selvfølgelig som sjåfør, så ble mye hvile før kvelden. Da jeg begynte å fikse meg merket jeg det utenkelige, nemlig håret mitt! Mens jeg børstet igjennom håret ble det igjen mer hår enn vanlig i børsten min. Jeg skal ærlig innrømme at det falt noen tårer da dette skjedde, selv om jeg vet at det skal skje så klarer jeg ennå ikke å forestille meg at dette er tilfellet. Mens pappa dro til søskenbarnet mitt for å hente hårklipper valgte jeg i stedet å sette på clip-on extension, ta på sminken og ikke la dette ødelegge kvelden, hehe. JA, jeg er sta!!! Kvelden ble vellykket, vi hadde det veldig hyggelig og jeg møtte mange kjente som jeg ikke har sett på lenge.

Mari, Christin og meg før halloween party.

Permalenk       |       Kategori:  Hår       |        Les  kommentarer  (11)        |       Del

Andre cellegift - Radiumhospitalet

26.okt.2010 @ 23:02

Kommentarer (9)

I dag ble det ny tur inn til Radiumen for å ta ny cellegift siden det er gått 14 dager siden den første. Elise ble med meg inn og var med meg hele tiden. En cellegiftskur tar noen timer, og kan bli veldig kjedlig. Man må møte opp en time før for å få tatt blodprøver, for så inn for en legetime før endelig cellegift starter(som tar ca. 5 timer).

Før cellegiften fikk jeg også beskjed om at jeg hadde lave hvite blodceller i kroppen nå. Cellegiften er som sagt et medikament som brukes for å ødelegge eller hemme kreftceller. Ulike cellegifter angriper kreftcellene på forskjellige måter, men felles for dem er at de hemmer kreftcellene i å dele seg. Cellegiften transporteres med blodet til alle kroppens celler. Dermed kan cellegiften ha en ødeleggende effekt på kreftcellene. Men også friske celler påvirkers, og derfor oppstår det bivirkninger.

Forandring i blodbildet:

De fleste cellegifter påvirker benmargen, og fører til nedsatt produksjon av blodceller. I benmargen produseres hvite blodlegemer, røde blodlegemer og blodplater. De hvite blodlegemene er en del av kroppens immunforsvar. De røde blodlegemene transporterer oksygen til alle kroppens celler, og blodplatene er nødvendig for blodets evne til å koagulere(levre seg). Tiden når blodverdiene er på det laveste kalles nadirfasen, og inntreffer vanligvis 7-14 dager etter påbegynt kur, og jeg er dermed i denne fasen nå.

Lave verdier av hvite blodlegemer fører til økt infeksjonsfare, noe som betyr at hvis jeg nå får feber må jeg kontakte sykehus med en gang. Dette er kjempeviktig fordi feberen kan stige kjempehøyt på kun timer. Hvis dette blir tilfellet blir jeg lagt inn i isolat og må få antibiotika intravenøst, siden kroppen ikke har noe å kjempe tilbake med nå.

Lave verdier av røde blodlegemer kan gi trøtthet, slapphet, svimmelhet og hjertebank. Lavt antall blodplater kan gi blødningsfare. Disse bivirkningene er forbigående.

Selve cellegiften gikk bra, ingen store ubehag. Så håper at formen kan holde seg slik den gjorde etter første cellegift. Etter denne kuren betyr det faktisk at jeg er halvveis når det gjelder cellegift. Jeg har vært så heldig at jeg kun trenger fire cellegiftsbehandlinger til sammen, det er i alle fall planen hvis det ikke skjer noe uforventet da. Så vil si jeg er heldig tross diagnosen! :)

Elise koser seg meg film. Appelsenpiken? hehe

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (9)        |       Del

Kosehelg

25.okt.2010 @ 21:58

Kommentarer (10)

De siste to månedene har det vært mye stress og nye planer i livet mitt. Jeg savner ofte det "gamle" livet mitt så bestemte meg for å ta en langhelg i Oslo for å få et avbrekk fra krefthverdagen. Jeg har som nevnt begynt cellegift, men synes formen er bra nok til å begynne å være mer med venner og farte litt rundt igjen.

Så på fredag var vi en jentegjeng som dro ut på Oak i Oslo. Det var en kjempehyggelig kveld, og kjempedeilig å føle seg litt normal igjen, hvis jeg kan kalle det slik, hehe.Jeg tok den kanskje litt vel ut, så endte på sofaen i to dager etterpå, men det var verdt det :)

Stine, Christin, Mari og meg

Julie og Linn

Linn og Fiffi

Mari, meg og Linn

På Lørdag dro jeg videre til kusinen min Elise, og var der frem til tirsdag. Siden jeg var sliten fra fredag av så ble det to filmkvelder på rad, tror vi så 7 filmer til sammen. Vi så blant annet den fine filmen "Pretty Woman", ellers var "Elephant" en stor skuffelse.Vi har lagd mye god mat, eller Elise har i alle fall lagd mat, og vartet meg opp på alle måter... Søte deg! Ellers har det vært farting nede i byen for litt shopping og litt kaffebesøk.

Min kjære kusine Elise

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (10)        |       Del

Utstilling "På Hodet" og intervju med Dagbladet, Magasinet - Radiumhospitalet.

18.okt.2010 @ 19:05

Kommentarer (14)

I helgen hadde jeg besøk av begge søstrene mine, Elisabeth og Mari-Anne + tantebarnet mitt. En koslig helg med familien, og vi feiret pappa siden han har bursdag i dag, gratulerer med dagen!! :)

I dag 18.10 var den ene søsteren min Elisabeth med meg på Radiumhospitalet, siden Mari-Anne dro hjem til Tromsø i går. Ikke for at jeg skulle få behandling, men for å få med meg utstillingen til "På Hodet"(paahodet.no) og for å stille opp på intervju med Dagbladet, Magasinet.

(Elisabeth og jeg på vei til Radiumhospitalet)

Først tok jeg turen innom utstillingen for å se etter noen hodeplagg(hodeplaggene er designet spesielt for kvinner som har mistet håret). Damen var veldig hyggelig og ga meg masse tips om flere hodeplagg, og hvordan de skal festes/sitte på hodet. Det var et stort utvalg for enhver smak, så endte selvfølgelig med et kjøp! Gå inn på hjemmesiden paahodet.no for å se utvalget hvis du er interessert, hun har også en egen facebookside. Jeg kommer til å bli en fast kunde til "På Hodet".

Så bar det videre opp i 9 etg. siden jeg har sagt ja til å være med i en reportasje for parykksalongen her på Radiumhospitalet. Dette er en reportasje som skal i Dagbladet, Magasinet som omhandler kreft og tilpasning/prøving av parykk. Jeg svarte på flere spørsmål om blant annet hvordan det var å få diagnosen, og hvordan det er å sitte her i en parykksalong for nå å skulle ha en parykk, til videre fremtidsutsikter. Vi var  6-7 stykker som ble intervjuet, alle med kreft.

Jeg har drevet med forskjellige typer extension nå i fem år og er veldig glad i det laaange håret mitt, så er veldig rart å tenke på at jeg faktisk skal gå i parykk nå. Håret har enda ikke begynt å falle av, så har enda et håp om at jeg ikke skal miste det, selv om legen har sagt at det så og si er 100 % sjanse for at det faller av. Journalisten stilte blant annet et spørsmål om hva håret har å si for ens identitet, noe jeg selvfølgelig svarte "ALT" på. Håret  har så mye å si for ens utseende og ansikt, og det å skulle miste det er helt uvirkelig. Håret mitt har alltid betydd mye for meg, og skulle jeg ramse opp en topp tre liste når det kommer til utseende så kommer håret på første plass(kan jo hende dette er noe som endrer deg etter hvert, men per dags dato er det slik jeg føler det). De som kjenner meg vet at jeg alltid har hatt et sært forhold til håret mitt, og det skal mye til for å få lov å fikse det eller klippe det. Uken før jeg fikk selve diagnosen bestemte jeg meg for å dra til frisøren å klippe en bob for å bevise for meg selv og andre at jeg faktisk kan ha kort hår i tilfellet utfallet skulle være ondarted kreft, noe som dessverre ikke ble langvarig for min del. Det gikk ca en uke så kom det lange håret tilbake, og jeg skal tviholde på det så lenge jeg kan!!

Så nå sitter jeg her da, med en parykk i hånda!. Hmmmmm... med et håp om å aldri ta den i bruk!!

Jeg har ikke fått noen dato for når dette kommer på trykk enda, men kommer med mer info senere. Det var et hyggelig møte, og som takk fikk jeg en flott og varm lue til vintertiden kommer.

Permalenk       |       Kategori:  Hår       |        Les  kommentarer  (14)        |       Del

SLØYFER og BÅND- De ulike sløyfene og båndene og deres betydning.

15.okt.2010 @ 18:17

Kommentarer (12)

De fleste har hørt om det rosa båndet/sløyfen som symboliserer brystkreft, men det finnes også mange andre betydninger og farger.

Her er noen av betydningene for sløyfene:

Grønn: Organtransplantasjon

Blå: Prostatakreft og bl.a overgrep mot barn

Rød: HIV og AIDS

Lilla: Lymfekreft!

Rosa: Brystkeft

Orange: Nyrekreft, men er også et symbol på leukemi, ADHD og selvskading.

Grå: Hjernesvulst, astma og diabetes.

Hvis du vil se betydningen på flere sløyfer og bånd gå inn på denne hjemmesiden:

http://www.disabled-world.com/disability/awareness/ribbons.php

Båndenes betydning:

Les mer: http://www.disabled-world.com/disability/awareness/awareness-bracelets.php#ixzz12Ragi1yW

Lilla er min. Hva er din farge? :-D

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (12)        |       Del

Forskningsprosjektet - etter behandlingen er startet. MR!

14.okt.2010 @ 18:39

Kommentarer (6)

Jeg har som sagt tidligere sagt ja til å være med på et forskningsprosjekt hvor målet er å forbedre diagnostikk og kontroll ved behandling av lymfekreft. De ønsker å sammenlikne CT, PET/CT og MR for diagnostikk og kontroll av lymfekreft. Får man en mer sikrere diagnostikk vil det kunne gi bedre behandling.  Dette er metoder som kan få bred anvendelighet ved norske sykehus og røntgeninstitutt samt også internasjonalt.

Dette betyr at jeg rutinemessig før start av behandling og etter avsluttet behandling undersøkes med CT og PET/CT. Studiedeltakelsen innebærer i tillegg undersøkelse med Magnetisk resonanstomografi(MR) før start av behandling, etter avsluttet første cellegiftskur og etter avsluttet behandling samt PET/CT etter avsluttet første cellegiftskur

Undersøkelsene:

- Ved CT tar man innledningsvis CT-bilder av halsen og velger ut en lymfeknute. Etter at man har fått 100 ml kontrast intravenøst vil det i løpet av de første 7 minuttene ta CT-bilder 15 ganger av den utvalgte lymfeknuten for å kartlegge oppladningsmønsteret. Etterpå utføres det CT-undersøkelsen din lege har henvist deg til. Tilleggsbildene vil gi deg et lite tillegg av stråledose.

- Ved PET/CT får man en liten mengde radioaktivt stoff koblet til sukker intravenøst. Ved undersøkelsen vil et gitt område av kroppen avbildes ettersom pasientbordet føres gjennom PET- og CT- maskinen.

- Ved MR gis man ikke kontrast, du legges i MR - maskinen som ut fra magnetfelt lager bilder (pasientinformasjon fra overlege Trond Hagtvedt).

Jeg har allerede gjennomført CT, PET/CT og MR før behandlingen startet, så nå er selve forskningsprosjektet i gang etter første cellegiftskur.

Så i dag 14.10 sto jeg opp kl. 5.00 for å gjøre meg i stand før MR-undersøkelsen siden jeg hadde time på Radiumhospitalet kl.7.00. Jeg er ikke alltid et morgenmenneske, men klarte å komme meg opp, og kjøre bilen inn til Radiumen. Selve undersøkelsen tar ca 20-30 min, noe jeg har forklart i et tidligere innlegg(enda noen uker med prøver og venting før endelig behandlig starter). Dette gikk fort og smertefritt, så jeg var allerede på vei hjem i 8 tiden. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var ganske sliten i ettermiddag, en liten lur ble plutselig på 5 timer, jaja da er jeg vel kanskje litt sliten i kroppen alikevel.

Senere på kvelden fikk jeg også melding om at kulene på halsen allerede er mindre! :-D

(Slik ser en MR-maskin ut)

(Bildet er hentet fra: http://daysiblue.wordpress.com/2010/03/12/mr-undersøkelse/)

Permalenk       |       Kategori:  Forskning       |        Les  kommentarer  (6)        |       Del

LIVESTRONG - støtt kreftsaken!!

13.okt.2010 @ 18:57

Kommentarer (7)

Livestrong - armbåndet er et GULT armbånd laget av den tidligere kreftrammede syklisten Lance Armstrong sommeren 2004. Båndet er en del av utdanningsprogrammet «Wear Yellow Live Strong»,som skal hjelpe kreftrammede ofre og bidra til økt kreftforskning. Den gule fargen var valgt fordi den er en viktig farge i profesjonell sykling. Båndet ble ekstremt populært I USA ved slutten av sommeren 2004, de første kjendisene som bar båndet var deltakerne I Tour de France 2004. Personligheter som John Kerry, skuespiller Matt Damon, og andre idrettsutøvere i OL i Athen 2004 hadde et bånd. Dette kan være en av grunnene til at båndene har blitt mote.

Armbåndene er gule og lagt av silicon, med påskriften "LIVESTRONG". I mai 2005 hadde over 50 millioner armbånd blitt solgt(wikipedia).

Så, hvor kan man få kjøpt dette båndet:

- På kreftforeningsens nettside kan man bestille båndet. Båndet koster 50 kr (+ 10 kr porto). http://www.deltager.no/kreftforeningen/guleband

- Radiumhospitalet selger også bånd i 1 etg.

- Vardesenteret på Radiumhospitalet selger også bånd - post@vardesenteret.no

- Livestrong.com http://www.livestrong.com/

LIVESTRONG har  også en egen "LIKER" side på facebook: http://www.facebook.com/livestrong?ref=share.

Jeg har kjøpt armbåndet. Støtt kreftsaken og kjøp et du også!!

Permalenk       |       Kategori:  Støtt kampen mot kreft       |        Les  kommentarer  (7)        |       Del

Første cellegiftskur - Radiumhospitalet

12.okt.2010 @ 23:55

Kommentarer (20)

(Radiumhospitalet)

I dag 12.10 var første cellegiftskur på Radiumhospitalet. Mamma, pappa og Merete ble meg siden dette er første cellegift og siden vi ikke vet hvordan jeg kommer til å reagere. Første time var klokken 8 for å ta blodprøver(dette skjer hver gang man har time nå, så det er bare å venne seg til).  Grunnen til at man tar blodprøver før cellegift er for å se hvordan blodverdiene er og for  å lage riktig blanding på cellegiften.  Deretter fikk jeg time hos en lege for å snakke litt om hva som skulle skje, og om jeg hadde noen spørsmål. Jeg er som alltid godt forberedt, og hadde med meg en side med spørsmål, hehe. Deretter gikk jeg en kort tur opp i 9 etg, til parykksalongen for å hente parykken jeg har bestemt meg for, før selve cellegiftskuren startet.

Cellegift kalles også cytostatika eller kjemoterapi. Begrepene brukes ofte om hverandre. Dette er medisiner som brukes i kreftbehandlingen for å ødelegge eller hemme kreftcellene. Behandlingen kan gis direkte i en blodåre(intravenøst), ofte utblandet i en større veske- mengde. Dette er den vanligste måten, og det er også denne som skal brukes på meg. Noen bruker også tabletter eller kapsler eller i kroppens hulrom.

Cellegift fraktes med blodet ut til celler og vev. Når medisinen kommer frem til kreftsvulsten, tas den opp i den enkelte kreftcelle og hemmer eller stanser celledelingen.  Derved ødelegges kreftcellene og de mister evnen til å formene seg. Ofte kombineres flere typer cellegift. Dette gjør behandlingen mer effektiv fordi de ulike stoffene angriper svulstcellene på forskjellige måter. Cellegift påvirker også kroppens normale celler, men de normale cellene har større evne til å reparere seg.

Bivirkninger skyldes at cellegift også påvirker kroppens normale celler. Spesielt de som deler seg hurtig, for eksempel celler i mage- tarm kanalen, benmargen, hud og hårcellene. Allmenntilstanden kan også bli redusert. Man kan bli slapp, trett, sliten, kvalm og kan få vekttap.

De fleste cellegiftskurer påvirker produksjonen av blodcellene i benmargen. Dette gjør at antall hvite blodlegemer synker under normalt nivå(leukopeni). Vanligvis oppstår dette 7-12 dager etter start av kur. Faren for infeksjoner er derfor i denne perioden større enn normalt. Man er spesielt utsatt for smitte fra andre. God håndhygiene er derfor viktig for å unngå smitte. Blodplatene synker også etter kur(trombocytopeni). Dette kan medføre at man lettere blør, for eksempel fra slimhinner i nese og munn. Etter lengre tids behandling kan produksjonen av røde blodlegemer nedsettes, slik at blodprosenten blir lav(anemi). Det kan bli aktuelt med blodoverføring. For hver ny kur tas blodprøver for å se at benmargen har produsert tilstrekkelige nye blodceller. Bivirkningene fra benmargen er forbigående(kreftforeningen.no).

Kuren jeg skal gå på heter ABVD-kur, og består av 28 dager * 2(måneder) + evt. stråling.  Det betyr 2 cellegifter per kur(hver 14.dag), altså 4 cellegifter til sammen.

Cellegiftskur 1 starter i dag 12.10

Neste  (14 dag etter) 26.10

Cellegiftskur 2 starter(14 dager etter) 9.11

Neste(14 dager etter) 23.11

Så blir det kanskje stråling hvis det er nødvendig. Er usikker på hvor lang tid dette tar, men tror det tar ca 1 måned.

Legen fortalte også at det kunne være noe tegn til slike lymfeknuter på høyre side så da blir det isåfal stråling på begge sider av halsen. Dette har ikke noe å si for cellegiften, for den tar alt uansett.

Slik gjennomføres selve kuren:

Medikament:                                Gis:                                             Tid:

(Dag 1)

Blodprøver                                 Sprøyter

Doxorubicin                                Intravenøst                                    2 timer

Bleomycin                                   Intravenøst                                    15 min

Vinblastin                                     Intravenøst                                    15 min

Dacarbacin                                 Intravenøst                                    1 time

(Dag 14)

Blodprøver                                    Sprøyte

Doxorubicin                                  Intravenøst                                    2 timer

Bleomycin                                     Intravenøst                                    15 min

Vinblastin                                      Intravenøst                                    15 min

Dacarbacin                                    Intravenøst                                    1 time

Dag 28 - Start på ny kur (det samme en gang til).

Til sammen ca: 3,5 time per kur + ekstratid fordi man får saltvannsoppløsning intravenøst før, gjennom hele prosessen og ca en halv time etter kuren.

(Stativet - der cellegiften skal komme fra)

Det brukes en dråpeteller(infusomat) for at riktig mengde væske skal gå inn på riktig tid.

(Dråpeteller)

Jeg kom inn på et rom på infusjonsenheten ca kl. 9.30. Dette er et fellesrom, så det er flere som får cellegift samtidig som meg, men det var veldig koselig stemning der. Sykepleierne var snille og dyktige, og tok seg tid til å svare på spørsmål å ta en prat. Man føler seg veldig trygg der og vet man er i gode hender. Jeg ble satt i en god stol som jeg kunne stille inn i ryggen og bena(så kunne ligge og slappe av også). Først fikk jeg en varmeflaske over hendene mine for å finne en tydelig og fin blodåre å sette kanylen i.

Etter jeg hadde sittet der en liten stund satte sykepleieren en kanyle i hånden min der cellegiften skal strømme inn.

Det er mange forskjellige poser med forskjellig innhold, som henges på stativet. Så festes disse til kanylen når det enkelte innholdet skal inn i blodåren.

(Sykepleier organiserte posene)

Først kom det kun saltvann inn i blodåren, tror dette blir gjort for å rense og for å se så kanylen sitter riktig. (De legger også inn saltvann underveis hvis det svir for å evt."overdøve" smerten, og etter selve kuren. )

Så starter selve cellegiftskuren. De fleste har en oppfatning av hvordan dette gjøres, og i mitt tilfellet var min oppfatning feil. Først og fremst trodde jeg at man måtte sitte alene i et rom og at sykepleierne kom som avtalt og satte inn det de skulle. Jeg trodde heller ikke at man kunne spise underveis, gå på do, drive med pc/mobil,  og jeg trodde man ble kjempedårlig underveis på disse timene.

Vet ikke om jeg bare var heldig, men jeg syntes dette gikk kjempefint uten store ubehag, kjente litt svie men det gikk fort over. Nå får jo selvsagt ikke jeg de sterkeste dosene med cellegift, og selve behandlingen er veldig individuelt for hver enkelt pasient, så noen blir også dårlig under cellegiften.

(Merete og jeg når jeg får cellegiften)

(Ute på tur med cellegiften)

Da jeg fikk høre at man kunne bruke mobil/pc måtte jeg selvfølgelig ha mobilen min klar. Jeg er nemlig helt AVHENGIG av digitale medier, noe Merete virkelig har fått merke under disse ukene, klarer så vidt noen timer uten. Merete synes dette er litt irriterende så hun prøvde selvfølgelig å holde mobilen unna meg. Men jeg klarte å strekke meg etter den. hehe.

Når klokken ble 14.30  ble siste pose tømt, og jeg  var ferdig for i dag.

(Dette er alle posene med cellegiften jeg har fått i meg i dag)

Kjempedeilig at det gikk så bra som det gjorde. Kjente jeg ble litt sliten, og kvalm når jeg dro hjem, men dette må jeg bare regne med i tiden fremover. Man får heldigvis forbyggende behanding mot kvalme og feberreaksjoner.

Så da er jeg endelig i gang!!

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (20)        |       Del

Beste gaven fra de aller beste &lt;3&lt;3

11.okt.2010 @ 21:45

Kommentarer (10)

Dette albumet fikk jeg på fredag av mine aller nærmeste venner.

Jeg ELSKER bilder og minner, så dette må være den fineste gaven jeg noen gang har fått! Den ligger ved siden av sengen min nå, og kommer til å være fast følge i tiden fremover!

LOVE IT! TUSEN TAKK MINE KJÆRE(Mari, Christin, Merete og Stine)!  <3<3

Her er en liten smakebit:

Kjære Kjersti

Denne boken smiler blidt

fylt med omsorg er den gitt

- av venner som holder deg så kjær

- slik at du kan friskne til om litt.

"Vi har ikke bare vokst opp sammen, vi har vært bestevenner og vi har delt minner mange bare drømmer om.

Hjemmet ditt har vi alltid vært velkomne til, og familien din har føltes som vår egen.

Torsdag var den dagen som aldri skulle kommet, men vi vet du er sterk, og om noen kan takle motgang er det nettopp deg!

Vi er her for deg hver eneste dag og om noen år kan vi se tilbake på det hele som enda et kapittel i livet vi har delt sammen.

For oss er du en enestående person, som ingen kan måle seg med, du har egenskaper vi evig ser opp til.

Du vil om litt ha verden foran dine føtter, og vi gleder oss til å følge deg på veien, du vil nå så langt du bare vil."

OM BARE VARME TANKER KAN GJØRE FRISK!

VI TENKER PÅ DEG HVER ENESTE DAG VÅR SKATT.

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (10)        |       Del

Enda noen uker med prøver og venting før endelig behandling starter

10.okt.2010 @ 21:52

Kommentarer (16)

Uken etter jeg fikk diagnosen (uke 38) ble jeg oppringt av Rikshospitalet som sa at jeg måtte igjennom en ny operasjon, en utvidet biopsi siden den forrige biten de tok ut fra kulen var så liten. De trengte mer materiale for å kunne stille diagnosen 100 % og for å gi meg den riktige behandlingen videre. Så da ble det enda en ny time på Rikshospitalet mandag i uke 39, og jeg fikk beskjed om at jeg skulle få time på Radiumhospitalet om ca. 2 uker for mer prøver og for å starte behandlingen der.

Allerede onsdag samme uke fikk jeg telefon fra en forsker på Radiumhospitalet, Trond Hagtvedt, som spurte om jeg ville være med på et forskningsprosjekt. Dette er en studie hvor målet er å forbedre diagnostikk og kontroll ved behandling av lymfekreft. Får man en mer sikrere diagnostikk vil det kunne gi bedre behandling. Resultatet av denne studien vil ikke nødvendigvis komme meg til direkte nytte, men studien kan hjelpe andre og være nyttig ved utredning og kontroll av lymfekreft. Dette betyr selvfølgelig flere trange tromler med CT, PET/CT og MR enn jeg vanligvis hadde trengt. Men jeg sa selvfølgelig "JA" og fikk time allerede torsdag 23.9 og fredag 24.9.

Jeg ble kjempeglad for at det endelig begynte å skje ting! På torsdag skulle jeg ta MR av kroppen. Dette innebærer bruk av magnetfeltgradienter som skapes ved å sende strøm gjennom gradientspoler. MR er et uunnværlig bildediagnostisk hjelpemiddel ved sykdommer i de fleste organsystemer. Kort fortalt kan maskinen skille mellom ulike typer vev, og kan være et nyttig hjelpemiddel for å skille friske lymfeknuter fra lymfeknuter med kreft når forandringene er for små til å kunne påvises ved CT. Jeg måtte ligge helt stille i ca 30 min. Jeg fikk på meg hørselvern fordi maskinen gir fra seg veldig høye lyder, og fikk høre på musikk. Til slutt slappet jeg så av at jeg faktisk sovnet tross støyen fra maskinen.

På fredag ble det ultralyd av mage og lungebilde(røntgen) og CT av kroppen. Ultralyden og lungebilde tas for å se hvordan de indre organene er, og for å se om det er sykdom der eller ikke. CT er en røntgenundersøkelse hvor en datamaskin lager snittbilder av kroppen. Det er en viktig undersøkelse for å kartlegge sykdom og man får kontrast i blodåren for å få en best mulig fremstilling av blodårer og vev. Etter dette var gjennomført fikk jeg bli med inn for å se på bildene som var tatt av meg denne dagen. Trond Hagtvedt fortalte at bildene så gode ut, men at han måtte se nøyere på dem for å gi et klart svar. Han skulle sende en sms når han hadde gått gjennom alle bildene fra dagen. Kl. 19.30 fikk jeg sms: "Hei. Kun sykdom på halsen! God helg." Jeg ble kjempeglad for å høre dette, for det betyr at det ikke er noe spredning der de har undersøkt, og det er den beste nyheten jeg har fått på lenge.

I helgen kom min kjære venninne Merete hjem fra Bergen for å besøke meg, og som senere ble min sykepleier i de tre ukene hun var her, hehe.

Mandag 27.9 ble mamma, pappa og Merete med på Rikshospitalet da jeg skulle ta ny operasjon.  Dette var ganske likt den forrige biopsien bortsett fra at de tok ut flere lymfeknuter. Jeg ble selvfølgelig like øm og hoven som forrige gang, men glad for at jeg endelig var ferdig med denne prøven. Lite visste jeg at jeg skulle innom verre prøver.

(Etter operasjonen)

3 dager etter, torsdagen 30.9 dro Merete og jeg innover til Radiumhospitalet fordi jeg skulle ha legesamtale og ta PET/CT. Legen fortalte mye om hva som kom til å skje fremover, og tok en ny sjekk for å se om jeg hadde noen flere kuler på kroppen, noe jeg heldigvis ikke hadde. Hun satte meg opp på flere legetimer til dagen etter. PET/CT er en forkortelse for to selvstendige avbildende metoder brukt samtidig, PET og CT. Styrken ved nukleærmedisinske metoder er at man får et godt bilde av organets funksjon. Når en samtidig avbilder et område av kroppen med både PET og CT, får en både informasjon om posisjon og funksjon, og PET/CT er derfor et spesielt godt hjelpemiddel i kreftdiagnostikk. Ved PET brukes små mengder radioaktivt stoff som sender ut positivt ladde partikler kalt positroner, f.eks en isopor av fluor (F-18) festet til sukker løst i vann som injiseres i blodbanen. Stoffet vil da søke organer og vev der sukkerforbruket er høyt, noe som kjennetegner en del kreftsvulster. Positroner vil ved en prosess som kalles annilasjon sende ut stråling som registreres av en detektor utenfor pasienten. Ut fra mange annilasjonsprosesser i vevet vil få avbildet områdene det stråler fra. Jeg måtte igjen ligge i en slags stor trommel (som jeg liker å kalle det) og ble fastspent med hendene litt opp. Her måtte jeg ligge helt stille i ca 30 min.

(Informasjonen om CT, PET/CT og MR er hentet fra pasientinformasjon fra Trond Hagtvedt (overlege)).

Etter dette gikk vi innom 9 etasje og til parykksalongen for å prøve parykker siden jeg selvfølgelig skal miste det kjære håret mitt :( . Vi fant noen fine parykker, luer og sjal så begynner å venne meg litt til tanken, selv om jeg ikke vil!!!

(Parykker :-/ )

På fredag 1.10 ble jeg satt opp til tre timer på radiumhospitalet. Først skulle jeg ta røntgen av tennene mine/kjeven, så benmargsprøve og til slutt tannlegetime. Røntgen gikk fort og smertefritt. Det var verre med benmargsprøven.  Grunnen til at man må sjekke tennene er på grunn av en evt. stråling. Siden jeg har kul på venstre side av halsen betyr dette at det kan påvirke det venstre kjevepartiet hvis jeg skal ha stråling.  Derfor må legen se hvordan tennene er før stråling, og se så jeg ikke har noen betennelser eller annet. Så kom benmargsprøven. Merete hadde prøvd å advare meg litt kvelden før om at jeg kanskje måtte forberede meg på at det kunne være litt smertefullt, men jeg tenkte bare på det legen hadde sagt dagen før om at det kanskje kunne være litt ubehagelig,  men begynte selvfølgelig å grue meg når timen begynte å nærme seg. En benmargsprøve avslører spredningsrisiko og benmargen befinner seg inne i midten av kroppen bein(skjelett).  Jeg måtte legge meg på siden på benken og det ble satt lokalbedøvelse for å døve smerten litt, men til og med sprøyten gjorde skikkelig vondt. Så tok de benmarg fra hoftekammen med et slags borr og sugde ut benmargen. Så det er bare å spørre Merete om dere vil ha info om hvordan benmargen så ut, for hun så nemlig på hele prosedyren!!  Det var ikke nok med at jeg skulle ta en benmargsprøve, jeg måtte ta en på hver side. Dette tok omtrent en times tid, og var VELDIG ubehagelig. Jeg skal ærlig innrømme at dette er noe av det værste jeg har vært med på når det kommer til smerte så langt i livet.  Jeg ble likblek i ansiktet, svimmel, skalv og holdt på å besvime.  Men skjerpet meg til prøve nr 2, og det gikk mye bedre når jeg bare klarte å slappe av, smerten ble også mindre. Så heldigvis klarte jeg å gjennomføre begge prøvene på den timen og slipper derfor å komme tilbake for å ta den senere. Kroppen er også så unik at den erstatter benmargen som blir tatt ut raskt. Det gjør litt vondt etterpå, og kan blø litt(da skal man bare legge seg på en hard bok eller lignende så slutter det etter 20-30 min), men dette går over.

(Benmargsprøvene)


(Stakkars Merete var utslitt etter noen lange dager på sykehuset).

I uke 40 ringte legen opp til meg med svarene fra benmargsprøven og den utvidete biopsien. Hun fortalte at de ikke hadde funnet noe i benmargen min, og at jeg hadde klassisk hodgkins lymfom. Jeg ble overlykkelig når jeg fikk høre dette!! Neste time ble satt til 12.10. Da begynner jeg med cellegift. Et skritt nærmere å bli frisk!!!

Permalenk       |       Kategori:  Forskning       |        Les  kommentarer  (16)        |       Del

Ukene før diagnosen

07.okt.2010 @ 21:38

Kommentarer (21)

I uke 32/33 begynte jeg å kjenne en kul på venstre side av halsen min. Den gjorde ikke vondt, men var litt stor og hard. Etter noen spørrerunder med mamma og pappa bestemte jeg meg for å sjekke det ut hos legen i tilfelle det kunne være betennelse eller en hoven mandel.

Mandag den 23. august fikk jeg time. Fastlegen min kjente litt på kulen, tok blodtrykk og ba meg legge meg på benken. Hun sa hun ville sjekke om det var flere kuler på kroppen min, og sa det var godt at jeg kom så tidlig. Etter en kort sjekk sa hun at hun ville sende meg videre til ultralyd for å se nærmere på kulen på halsen, men håpet at det bare var en betent lymfeknute.

Torsdag 26. august fikk jeg time på Unilabs røntgen Majorstuen. Her skulle legen ta ultralyd av kulen for å se hvordan størrelsen, fastheten og sammenvoksninger til vevet omkring var som det skulle. Han fortalte at lymfene mine var uvanlige og store og at det måtte tas videre prøver av de. Han sa at dette kunne komme av flere årsaker. Det eneste jeg sa var : "Kan det være... kan det være..."? Da svarte han. "Ja, det kan være ondartet kreft!" Jeg kjente jeg fikk litt tårer i øynene, mens han forklarte at jeg var i trygge hender og at han visste at ting ville gå fort siden jeg var så ung. Jeg gikk litt forfjamset ut i gangen og rett inn på do. Stilte meg litt i speilet, så på det lange håret mitt og begynte å gråte ( JA Mari. JEG GRÅT I SPEILET...IGJEN, hehe). Han fakset svaret til legen min med en gang, og jeg fikk time der allerede noen timer senere for å snakke mer med vakthavende lege. Der fikk jeg igjen bekreftet mistanken de hadde om ondartet kreft, og han hadde ordnet time til meg på Rikshospitalet allerede dagen etter.

Fredag 27. august kom jeg til vakthavende lege ved øre, nese hals avdeling på Rikshospitalet. Han kjente også på kulen, så nede i halsen og i ørene mine. Han spurte videre om jeg hadde vært syk i det siste og lurte på om jeg hadde gått ned i vekt, vært forkjølet, hatt nattesvette eller vært sår i munnen. Jeg svarte nei på alt! Jeg var i topp form, merket kun at jeg hadde vært litt slapp i det siste og at det var det eneste. Så ble det en ny ultralyd og finnålsbiopsi av kulen (vevsprøve). Legen kunne ikke si noe mer enn at de fortsatt mistenkte ondartet kreft, og jeg fikk ny time onsdag 1. september da jeg skulle få svaret.

Jeg var så heldig at begge søstrene mine kom hjem til meg denne uken. Både forloveden og mannen til søstrene mine + tantebarnet mitt var også her, og selvfølgelig mamma og pappa så hele familien var samlet! Onsdag bar turen tilbake til Rikshospitalet der kun nærmeste familie ble med meg. Da jeg kom dit fikk jeg beskjed om at prøvene ikke var gode nok, så jeg måtte ta ny finnålsbiopsi og fikk time igjen tirsdag 7. september. Enda en uke med venting. Men tiden gikk allikevel fort i godt selskap og på jobb.

Mandag 6 september fikk jeg en telefon fra Rikshospitalet der legen fortalte at prøvene ikke var gode nok...igjen. Men at de hadde fått mer ut av disse, men kunne fortsatt ikke si noe eksakt. Han fortalte at jeg derfor skulle ta en biopsi av kulen, noe som innebærer fjerning av vevsmaterialet av kulen for videre undersøkelse. Vevsbiten snittes opp i svært tynne skiver som legges på en glassplate for å se hva slags celler som sees, om det er kreftceller eller andre sykelige forandringer.

(Slik så kulen ut etter første biopsi)

Onsdag 8. september fikk jeg ny time på Rikshospitalet, på sengeposten. Jeg hadde fastet fra kvelden før siden jeg skulle i full narkose. Etter operasjonen fortalte operasjonslegen at  hun at ikke fikk tatt ut hele kulen, men kun deler av den fordi den lå vanskelig til (bak en muskel) men at det var godt nok til å kunne stille den endelige diagnosen. Jeg måtte egentlig ligge over til dagen etter men etter litt masing fikk jeg lov å dra hjem siden jeg bare bor en time unna Oslo (bor nå hos mamma og pappa på Hadeland). Det var veldig ømt og hovent de neste dagene, og jeg følte meg veldig slapp og sliten av all venting og kaoset som pågikk. Jeg fikk også beskjed om at jeg skulle få time 16. september for å få et endelig svar. Enda en uke med venting, men heldigvis har jeg mange gode venner og familie som støtter meg, og jeg var fremdeles på jobb de dagene jeg skulle.

10.september var det vitnemålsseremoni i Posthallen, siden jeg har gått tre år på Markedshøyskolen. Formen var ikke helt på topp, men denne dagen er spesiell så jeg ville få den med meg. Jeg prøvde å skjule bandasjen og den hovne halsen bak håret, og følte meg litt "handikappet" siden jeg ikke klarte å snu eller vri på hodet.  Mens rektoren snakket om fremtiden etter studiene satt jeg bare å tenkte på om jeg faktisk kommer til å bli en del av den. Det var litt tungt å ta imot vitnemålet i frykt for om jeg ikke skal få bruk for det i det hele tatt. Mens resten av sisteårsstudentene dro videre på gallafest dro jeg ,bestevennen min Mari(som også er sisteårsstudent) og foreldrene våre ut å spiste middag sammen. Seks dager etter skulle jeg få den endelige beskjeden.

(Pappa,Mamma,Mari,meg, Anne og Nils Magnus)

Så kom dagen... 16 september... Vi kjørte nok en gang inn til Rikshospitalet, og gikk inn på venterommet. Da legen kom spurte jeg om jeg skulle ta med mamma og pappa inn, og hun sa : "Ja, det kan være greit". Så da skjønte jeg hva jeg skulle få beskjed om. Hun fortalte at de hadde fått svar på biopsiprøvene dagen før og at det viste seg at det var lymfekreft. Jeg var så forberedt på det svaret at jeg egentlig ikke reagerte noe særlig, bare spurte videre om hvilket type det var, for det hadde jeg allerede lest mye om på nettet og snakket med tante om (siden hun har hatt lymfekreft to ganger tidligere). Legen svarte at det var hodgkins lymfom og at prognosene var svært gode, og hun skulle sende meg videre til Radiumhospitalet for videre undersøkelser og behandling. Jeg var egentlig bare lettet over at jeg endelige hadde fått svaret men rart å tenke på at jeg faktisk har kreft!

Jeg er jo bare 22 år, nyutdannet og frisk, så hvorfor meg? Mens klassekameratene mine har funnet seg jobb eller begynt på videre studier blir livet mitt liksom satt på hold. Jeg skal åpne et helt nytt og ukjent kapittel i livet mitt, noe som fremdeles er veldig uvirkelig. Men en ting er likevel sikkert og det er at jeg skal bli frisk. Humøret er på topp og jeg vet jeg skal klare dette! Jeg har fått utrolig mye støtte, vennlige ord og tanker fra familie, venner og bekjente og det setter jeg UTROLIG PRIS PÅ:) TUSEN TAKK:)

Permalenk       |       Kategori:  Blogg       |        Les  kommentarer  (21)        |       Del